Jeg gikk bortover min favorittsti langs et jorde i nærheten og tenkte: Det er så grønt! Så innmari, himla grønt! Åkeren og trærne i full blomst slo imot meg som en hel verden av grønt - uten egentlig å treffe meg. I slike øyeblikk befinner jeg meg ofte plutselig i en idyllisk filmscene i sakte film, der harmonien tilsynelatende er fullkommen, men med en vag, illevarslende følelse som sier at det ikke kommer til å vare ... Nyt det mens du kan! For en dag kommer du til å tenke: "Åh, om jeg bare hadde skjønt hvor godt jeg hadde det! Hvor vakkert det var!"
Vel, jeg er muligens litt i overkant dramatisk til tider (eller har bare sett for mange filmer og serier ...), men samtidig er det jo faktisk sant at vi ikke vet noe om i morgen, eller dagene etter det. For alt vi vet, kan verden i nær framtid treffes av en diger asteroide, eller all strømmen kan på uforklarlig vis slutte å fungere og utløse totalt kaos, eller en pest kan utrydde nesten hele menneskeheten, eller ... Ok, altfor mange apokalyptiske filmer og serier på meg, men det har i det minste vært med og gitt meg litt perspektiv på livet (som om ikke den virkelige verden er gal nok).
Tilbake til den grønne naturen, før galskapen tar meg helt. Jeg trekker pusten godt inn der jeg går, og jeg sakker tempoet på skrittene mine. Vil ikke gå glipp av dette. Det er bare så ufattelig nydelig. Jeg rusler videre mens den stinne magen min prøver å fordøye all maten jeg dyttet i meg på skoleavslutningen. Det var så mange folk, følelser og tanker at jeg spiste helt på autopilot. Tygde, pratet og svelget. Å smake på maten ble det ikke særlig rom for (eller å følge med på magens kapasitet). Jeg tror maten var god.
Jeg er så heldig å ha alle sansene i behold (pluss sikkert et par ekstra). Det er en utrolig gave(og jeg har hørt at de som mangler en eller flere sanser, utvikler de andre enda sterkere). Men bruker jeg dem? Elsker jeg dem? Eller lar jeg stress og kav spise dem opp, og indre trykk bedøve dem? Jeg tror kanskje at sansene må brukes sakte. Jeg vet at vi bruker sansene til ufattelig mye, og mye av det skjer fort og er veldig nyttig. Men skal sansene brukes til å oppleve - til å kjenne at man lever og er til stede - må vi kanskje skru ned tempoet noen ganger?
Jeg går litt krampeaktig bort til en gammel trestamme og stryker hånda over den knudrete barken. Går bort til en klase blomster i veikanten, stapper fjeset nedi og snuser duftene inn. Lytter etter fuglesang. Jo da, sansene mine virker! Jeg dytter skuldrene enda litt lenger ned fra ørene og trekker pusten litt ekstra langt inn. Ser meg rundt. Beundrer. Bestemmer meg for å gå en tur i plaskende regn snart og kjenne det daske mot ansiktet. Til slutt tenker jeg ut min slagferdige avslutning på dette innlegget: Før du har hoppet ut i en iskald sjø, kjent det kalde vannet lukke seg over hodet ditt i stillheten og stupt gispende opp over overflaten igjen halvt i sjokk, har du ikke virkelig levd! Nå må vi sanse oss!
