Ta med godt humør??

Der står den igjen. Setningen som irriterer vettet av meg. Det er skoletur, og øverst på arket står det obligatoriske «Ta med godt humør!». Det er helt utrolig hvordan denne oppfordringen har fått stå uimotsagt på invitasjon etter invitasjon til turer (eller andre arrangementer). Som om det er noe du kan kjøpe og putte i sekken, eller har liggende i en eller annen skuff så du kan plukke det fram og tørke støv av det. Man skal tross alt på tur, og da hører godt humør med.


Hva sier man egentlig til eleven som hater å stå på ski, men skal ha med godt humør i skiløypa? Ta med godt humør eller bli hjemme? Jeg skal love deg at jeg ikke har med store dosen av dette punktet på pakkelista når jeg stiller til skidag på skolen (selv om stemningen på lærerværelse er på topp i forkant og alle ser ut til å mene at dette skal bli helt fantastisk). Av hensyn til elevene tar jeg meg selvfølgelig sammen og prøver å være så positiv jeg kan, mens jeg rotter meg sammen med etternølerne som sliter med null teknikk og dårlig gli, som meg. Jeg må innrømme at jeg ser det som en bragd av meg selv når jeg oppmuntrer og motiverer for harde livet, mens jeg kjemper for å motivere meg selv.


Hva med den forfriskende skogsturen, da? Klart at godt humør må være med! Det er viktig å være positiv, det vet jo alle. Jo da, er ikke imot det, egentlig. Men å være positiv er ikke det samme som å være i godt humør. Å være positiv er å gjøre det beste ut av det og ikke spre negativitet rundt seg. Gjerne på tross av dårlig humør. Når mamma har glemt å kjøpe pølser, snørra renner og læreren er oppgitt over de pene joggeskoene du har tenkt å vasse i den gjørmete skogen med … ups, hvor har jeg gjort av det gode humøret? Det som stod med fet, rød skrift på lista!


Det er på høyde med samlinger der den som leder møtet eller tilstelningen roper ut i salen: «Har vi det bra i dag?» Som om det er et spørsmål! Det fins bare ett riktig svar, nesten som eksamen. Hvis det jublende ja-et er for lunkent, kommer «spørsmålet» på nytt, og det forventes et rungende «jaaaaaaa!!!» Noe som fremkaller et strålende smil hos den som «spurte». Jeg har nok dristet meg til et halvhøyt «neeei!» noen ganger, eller en stille protest. Legg i det minste til «Hvis du ikke har det bra, er det fint at du er her likevel!» Man har det ikke alltid bra. Det er greit og ferdig med det. 


«Ut på tur, aldri sur!» Vær så snill! Det er så utrolig dust å si! Selvfølgelig er det lov til å være sur på tur! Jeg ble gledelig overrasket over invitasjonen sønnen min en gang kom hjem med. Der sto det nemlig: «Godt humør finner vi underveis». Jo, det kan jeg saktens være med på. Du trenger i hvert fall ikke ha det med deg om du ikke har det liggende når sekken pakkes. Og kanskje, muligens, kan det dukke opp i løpet av turen. 

Kanskje «Er du sur? Dra på tur!» kunne vært en annen variant. Ja, det har jeg mye god erfaring med. Det var deilig å komme seg ut! Heldigvis oppdager også mange elever at tur egentlig ikke er så ille. De fikk en pølse av kameraten og turte å stå ned en bratt bakke på ski for første gang! De fant en plante de aldri har sett før, klatret høyt i et tre og nøt kakaoen ved bålet. Litt bedre kjent ble de også med de andre. Jo da, tur er ikke så verst. 


Ta med godt humør? Slutt å skrive sånt tull! Tur, leir, konferanse – kom gjerne med en hyggelig invitasjon, men ikke krev at noen må stille med godt humør. Det er for teit.   😂

Elsk sansene dine!

La meg få lov til å være litt pompøs, da - det er tross alt sommer! Det slo meg da jeg hadde tvunget meg ut av huset for desperat å senke stressnivået og suge til meg et par dråper sol før den forsvant.

Jeg gikk bortover min favorittsti langs et jorde i nærheten og tenkte: Det er så grønt! Så innmari, himla grønt! Åkeren og trærne i full blomst slo imot meg som en hel verden av grønt - uten egentlig å treffe meg. I slike øyeblikk befinner jeg meg ofte plutselig i en idyllisk filmscene i sakte film, der harmonien tilsynelatende er fullkommen, men med en vag, illevarslende følelse som sier at det ikke kommer til å vare ... Nyt det mens du kan! For en dag kommer du til å tenke: "Åh, om jeg bare hadde skjønt hvor godt jeg hadde det! Hvor vakkert det var!"

Vel, jeg er muligens litt i overkant dramatisk til tider (eller har bare sett for mange filmer og serier ...), men samtidig er det jo faktisk sant at vi ikke vet noe om i morgen, eller dagene etter det. For alt vi vet, kan verden i nær framtid treffes av en diger asteroide, eller all strømmen kan på uforklarlig vis slutte å fungere og utløse totalt kaos, eller en pest kan utrydde nesten hele menneskeheten, eller ... Ok, altfor mange apokalyptiske filmer og serier på meg, men det har i det minste vært med og gitt meg litt perspektiv på livet (som om ikke den virkelige verden er gal nok).

Tilbake til den grønne naturen, før galskapen tar meg helt. Jeg trekker pusten godt inn der jeg går, og jeg sakker tempoet på skrittene mine. Vil ikke gå glipp av dette. Det er bare så ufattelig nydelig. Jeg rusler videre mens den stinne magen min prøver å fordøye all maten jeg dyttet i meg på skoleavslutningen. Det var så mange folk, følelser og tanker at jeg spiste helt på autopilot. Tygde, pratet og svelget. Å smake på maten ble det ikke særlig rom for (eller å følge med på magens kapasitet). Jeg tror maten var god.

Jeg er så heldig å ha alle sansene i behold (pluss sikkert et par ekstra). Det er en utrolig gave(og jeg har hørt at de som mangler en eller flere sanser, utvikler de andre enda sterkere). Men bruker jeg dem? Elsker jeg dem? Eller lar jeg stress og kav spise dem opp, og indre trykk bedøve dem? Jeg tror kanskje at sansene må brukes sakte. Jeg vet at vi bruker sansene til ufattelig mye, og mye av det skjer fort og er veldig nyttig. Men skal sansene brukes til å oppleve - til å kjenne at man lever og er til stede - må vi kanskje skru ned tempoet noen ganger?

Jeg går litt krampeaktig bort til en gammel trestamme og stryker hånda over den knudrete barken. Går bort til en klase blomster i veikanten, stapper fjeset nedi og snuser duftene inn. Lytter etter fuglesang. Jo da, sansene mine virker! Jeg dytter skuldrene enda litt lenger ned fra ørene og trekker pusten litt ekstra langt inn. Ser meg rundt. Beundrer. Bestemmer meg for å gå en tur i plaskende regn snart og kjenne det daske mot ansiktet. Til slutt tenker jeg ut min slagferdige avslutning på dette innlegget: Før du har hoppet ut i en iskald sjø, kjent det kalde vannet lukke seg over hodet ditt i stillheten og stupt gispende opp over overflaten igjen halvt i sjokk, har du ikke virkelig levd! Nå må vi sanse oss!

 

10 grunner til å IKKE tro på Jesus

Nei - det har ikke rablet for meg. De som kjenner meg litt mer enn på hils og nikk vet at jeg faktisk er veldig glad i Jesus. Så hvorfor anbefale å ikke tro på han? Hvis du ikke har tatt stilling til om du ønsker å tro på og ta imot Jesus i livet ditt, vil jeg faktisk anbefale deg å gjøre det. I det minste vurdere det. Når jeg tror det jeg jeg tror, er det ikke kjærlighet å holde det for seg selv og la andre gå glipp av en mulighet jeg unner hvert eneste menneske. Jeg vil i denne forbindelse gi deg ti gode grunner til å IKKE tro på eller si ja til Jesus:

1.Han ber deg om å oppgi alt du har for ham, bare fordi han påstår at det han vil gi er så mye bedre!
2.Han nekter å gi deg større status, mer verdi og mer kjærlighet på grunnlag av prestasjonene dine!
3.Han nekter å la deg gjøre noe som helst selv for å bli god nok for ham! Han påstår at han har gjort alt som trengs allerede.
4.Han ber deg risikere livet for ham om nødvendig, og tilbyr kun en evighet med ham til gjengjeld.
5.Han vil gi deg gaver du ikke har fortjent.
6.Han vil gi deg evner du ikke har fra naturens side, og så vil han selv ha æren for det gode du gjør med det!
7.Han påstår at han har store planer for deg og livet ditt (uten at han vil fortelle alt om det med en gang!)
8.Han kommer ikke til å gi deg alt du har lyst på (og påstår derimot at han vil gi deg alt du trenger).
9.Han vil være sjefen i livet ditt! (Og bare fordi han alltid vet best...)
10.Etter hvert som du oppdager mer og mer hvor høyt han elsker deg, vil du aldri kunne begripe hvorfor du ikke slapp han inn i livet ditt tidligere! 

Herved er du advart!

Ikke bli selvstendig!

Jeg har en bønn til mine barn: Ikke bli selvstendig! Ikke tro at du må klare alt selv, løse alle problemer selv og ikke be om hjelp. Ikke lukk deg inne når stormene kommer og anklag deg selv for at du ikke er voksen nok til å takle livet.

Bli avhengig! Ikke i den forstand at du blir hjelpeløs og tafatt i alle situasjoner, ikke klarer å ta egne valg eller gyve løs på utfordringene du møter. Men oppsøk vennskap og fellesskap der du kan dele livets utfordringer og troen med andre! Finn noen du kan dele gleder og sorger med. Noen du kan støtte deg til, og som kan støtte seg til deg. Og kom hjem til Mamma og Pappa for å få en god middag, en klem, praktisk hjelp og noen mer eller mindre gode råd.

Bli ansvarlig! Øv deg på å skille mellom hva du kan klare selv og hva du trenger hjelp til. Å be om hjelp er ikke umodent eller uansvarlig. Det er å finne en måte å løse problemene på. Gud hadde aldri ment at vi skulle klare oss alene. Han har skapt oss til fellesskap og samarbeid.

Og aller mest: Ikke bli sterk! Voks i å bli mer og mer hjelpeløs og avhengig av Gud. Stol på han i alle ting, og ikke sett din lit til egen styrke, kunnskap og visdom. La Gud være din styrke, din kunnskap og din visdom. Det kan høres absurd ut - jeg vet det - unge i dag får så ofte høre det motsatte. Men det er din største rikdom.

Alt er mulig for Gud. Dermed er alt mulig for deg! Så ta imot, hvil og la Han gjøre store ting gjennom deg. Jeg og Gud digger deg! Stor klem med masse kjærlighet fra oss

Er svakhet noe å skryte av?

Utsnitt fra bloggens bakgrunn (Historien om denne kommer senere).

Det kan vel umiddelbart høres ganske teit ut å skryte av å være svak. Ingen vil vel være svak? De fleste av oss jobber ganske hardt for å bli sterkere, og vi skryter av hverandre: "Åh, du er så sterk!" (som om man nødvendigvis hadde noe valg i akkurat den situasjonen?). Men har noen sagt til deg med beundring noen gang: "Åh, du er så svak, du!"

Jeg har gått mange runder med med meg selv allerede (slik jeg muligens pleier å gjøre ...) om hvor åpen jeg skal være i denne bloggen. Er det viktig å være åpen om svakhet? Er det mitt behov for støtte som gjør at jeg skriver, eller er det viktig for andre? For å være helt ærlig: Jeg har ikke noe stort behov for min egen del når det gjelder å dele sårbarhet, svakhet og min historie med et større publikum.* Jeg har hatt en lang vei å gå, men nå kan jeg ærlig si at jeg opplever stor frihet og mye glede, og jeg kan med ubeskrivelig takknemlighet si at jeg har det godt. Det hadde vært så deilig å skrive bare om det gode. Likevel, jeg tror ikke at jeg skal skrive bare om det.

Hva er så vitsen med å løfte fram svakheten og være åpen om den? Jeg må understreke at jeg ikke roper hurra for smerte, sykdom, depresjon, sorg, ensomhet og alt annet vondt som jeg selv eller andre kjemper med. Det er ikke noe positivt i seg selv. Men så er det faktisk slik livet er mange ganger. Midt i alt sammen kan svakheten være et positivt gode. 

For det første ønsker jeg ikke at alle årene med mange kamper og mye depresjoner i mitt eget liv skal være bortkastet. Det er et nydelig vers i Bibelen som sier at Gud "...gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder."** Jeg har opplevd at det er sant. Jeg har opplevd at det fantes håp da livet var på det mørkeste. Kanskje noe i min historie kan gi styrke og håp til andre?    

For det andre vil jeg løfte fram svakheten fordi jeg tror at vi noen ganger rett og slett trenger å innse at vi har begrensninger, og at det faktisk er helt greit! Det er slik det skal være. Vi trenger hvile, vi trenger omsorg, og vi trenger at andre utfyller oss der vi selv kommer til kort. Gud skapte ikke supermennesker. Det er i svakhet vi er åpne for å ta imot og slippe andre til med sin styrke. Kanskje vi kan skryte mer av hverandre og si: "Så bra at du tør å vise din svakhet!" Kanskje vi da blir litt mindre redde for hverandre også?

For det tredje sier Gud noe som snur "den sterkestes rett" på hodet. Mannen Paulus i Bibelen*** var menneskelig sett en svært ressurssterk mann, og han hadde egentlig mye å skryte av. Etter at han møtte Jesus, så han ingen verdi i egne ressurser lenger. "Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, ... For når jeg er svak, da er jeg sterk"****, sier han.

Det er altså når vi gir fullstendig opp å prøve selv, når vi innrømmer vår svakhet, at Gud får slippe til med sin ubegrensede styrke. Det er den svakestes rett! Anbefales.


  *(Jeg vet at for mange er det en god prosess for dem selv å skrive og dele, og det ønsker jeg ikke å gjøre narr av på noen måte! Det betyr så mye for andre også!).
** Jes 45,3
*** Apg 9 (Les gjerne historien om Paulus i Apostlenes gjerninger i Bibelen. Han ble kalt både Saulus og Paulus)
**** 2 Kor 12,9-10

Liten, jeg? Langt ifra!* Jeg er jo kongebarn!

Vi bor på Østlandet. Søsteren min bor på Sørlandet. Da hører det med til juleferien nettopp å besøke henne. Så jeg, min mann og to av våre barn pakket tannbørste, undertøy, iPad og bok (det er minimumskravet for tursekken i vår familie) for en overnatting på hotell. Min søster har ikke overnattingsmulighet for fire, så vi valgte (selvfølgelig i siste liten) å bestille hotellrom (noe som var mulig med sponsing av mine usedvanlig rause foreldre). Utvalget av hotellrom var ikke spesielt stort, slik det muligens ikke er når du trenger en overnatting i romjula og bestiller  dagen (natta) før. Dermed endte vi opp på et hotell som var litt for fint etter vår livsstil. 

Jeg gikk inn i forveien for å høre hvor vi kunne parkere. Det var en merkelig følelse å tre inn i den enorme hallen (det kalles muligens foaje eller noe sånt ...). Gigantiske (vi snakker omtrent 3 meter i diameter) lamper hang fra taket høyt der oppe. Hallen var tilsynelatende tom, før det dukket opp et vennlig fjes bak en skranke langt der borte. Jeg ruslet bort og fikk vite at det var parkering i kjelleren, og at det kostet 190 kroner for natta. Jeg smilte automatisk et kunstig smil og lot som jeg overhodet ikke syns det var det var noe inni granskauen dyrt.

Etter parkering, stiger vi alle med ærefrykt og små tursekker inn i luksushallen. Jeg legger merke til at mannen min krymper seg en anelse. Etter å ha levd tett på fattige i Moldova et år, er det nok vanskelig for oss å ikke lure på i stillhet hvor lenge en familie der kunne hatt nok til mat og husleie for summen vi har betalt for rommet denne ene natta (ikke noen vanvittig sum for oss i Norge, men likevel ...). Forskjellene er virkelig enorme her i verden, og det er en tanke og smerte jeg faktisk ønsker å leve med, for jeg vil ikke glemme dem som lider. Likevel er ikke det temaet for dette innlegget.

Blandet med dette rik/fattig-dilemmaet, kjenner jeg nemlig på en følelse jeg overhodet ikke liker eller ønsker å ta imot: Følelsen av mindreverd. Følelsen av å være liten og uverdig, ikke passe inn, ikke være god nok, velkledd nok eller rik nok. Mens jeg kjemper litt inni meg med min egen reaksjon, kommer våre barns spontane reaksjon for dagen: Wow! For en luksus! Lurer på hvor mange stjerner dette hotellet har? (Uff da, slikt skal man jo ikke være opptatt av ...). De lar blikket gli beundrende rundt i rommet (salen) med et stort glis, og forventningen til hvordan rommet er, stiger enda et par hakk. Det er som de løfter hodet og stiger verdig rett inn i det storslåtte og vakre og hører fullstendig hjemme der. Nå skal vi jammen kose oss! Samtidig merker jeg også hos dem et snev av denne ærefrykten og et stille spørsmål om dette egentlig er litt over vår standard og verdighet. Det er da jeg retter ryggen og utbryter:

Det er klart vi passer inne her! Vi er jo kongebarn! Dette er bare en ørliten forsmak på himmelen, der vår Far og universets konge venter oss hjem, forklarer jeg barna mine. Det blir luksus, det! Som Guds barn er man faktisk medeier i hele verden, og det går virkelig ikke an å bli rikere enn det. 

Gud har gitt hvert eneste menneske en uforanderlig og høy verdi, men likevel lar vi oss så fort lure av det ytre. Vi rangerer egen og andres verdi etter status, ting, penger, helse, utseende, prestasjoner og en masse andre kriterier vi finner opp underveis. Men Gud gjør ikke forskjell på folk. I hans øyne stiller alle likt: Like verdifulle, og like avhengige av han. Liggende i søla eller sittende på en trone: Like verdifull, og like elsket!! Ingenting kan hindre Gud i å elske hvert eneste lille menneske (men menneskene er helt frie til å ikke ta imot denne kjærligheten ...).

Selv om Bibelen sier at det ikke er det man eier som gir liv**, må jeg innrømme at mykt sengetøy og en stor pute ikke var så verst etter en lang og slitsom dag. Takknemlig!
(Ikke kongebarn ennå? Pappa Gud adopterer daglig nye barn. Henvendelse: Jesus - åpen dør døgnet rundt. Velkommen hjem!).


*Dikt av Inger Hagerup
**Luk 12,15

Hattetrøbbel

 Hvem er det egentlig jeg skriver for? Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet, men jeg syns det er vanskelig å finne et tydelig svar. Jeg har lært at mottakerbevissthet er viktig, men jeg blir sittende og bytte hatter og klarer ikke å bestemme meg for hvilken jeg skal bruke.

Skal jeg bruke kristen-hatten? Jeg har allerede i første innlegg skrevet om både Gud og Bibelen, og til og med sitert bibelvers! Så da er vel denne bloggen bare for kristne, da? Jeg ønsker og håper ikke det. Ikke fordi jeg på noen måte vil legge skjul på at jeg er veldig glad i Jesus, og i Bibelen, som jeg oppriktig tror er Guds ord. Det er bare det at den kristen-hatten blir så innmari trang. Jeg har mange venner og bekjente som er både kristne, muslimer, ateister, troende og tvilende, vet ikke eller tenker kanskje ikke så mye over det. Felles for oss alle, er at vi er underveis. Alle har skjønt noe, og ingen har skjønt alt. Jeg vil gjerne dele av det jeg selv har, men jeg lærer stadig nye ting av andre som har erfaringer og kunnskap jeg ikke har.

"Kristen" er forresten en merkelapp jeg ikke har så lyst til å ha i panna, fordi det fins ganske mange forskjellige oppfatninger av hva det er, og jeg vil ikke nødvendigvis identifisere meg med alle som kaller seg kristne. Det var forresten hverken Jesus eller disiplene som fant på  å kalle seg kristne - det var andre som etter en tid begynte å kalle dem det. Jesus ba heller ikke sine venner (disiplene) om å gå ut og gjøre folk kristne, men å fortelle om han og det han hadde lært dem, og lære mennesker å kjenne han, følge etter han, gjøre som han og være som han. Det er egentlig det det handler om. Alt det andre - vår kultur og måter å gjøre ting på - kan diskuteres og snus på hodet for min del. Jeg kan nok komme til å riste litt i noen kristne oppfatninger og handlemåter, og det tror jeg faktisk er temmelig viktig. Vi mennesker, og ikke minst kristne, finner på så mye rart ...

Men så er det alle disse andre hattene - disse rollene som stadig skifter: Mamma-hatten, konehatten, lærerhatten, vennehatten, medspiller(på-et-fotballag)hatten, forfatterhatten, kollegahatten, discohatten, internasjonalhatten, eremitthatten, Moldova-hatten, en-tur-i-byen-hatten, reisehatten, politikerhatten og en del andre latterlige hatter som ikke gir særlig mening ... Poenget er: man bruker ulikt språk i møte med ulike mennesker med ulik bakgrunn, og man velger kanskje også tema ut ifra hvem man snakker til eller med. Er det mulig å finne et felles språk for alle? Neppe, men jeg håper å skrive forståelig for flest mulig. Hvis du ikke har norsk som morsmål, vil det kanskje være vanskelig å få helt tak på språkbildene og ironien jeg bruker, og det jeg skriver som har bakgrunn i norsk kultur. Men jeg skriver noen forklaringer nederst av og til (*). Det gjør jeg også litt med tanke på deg som ikke er så kjent med det "kristlige" språket, eller som vil sjekke ut hva som står i bibelversene jeg bruker inni mellom.

Vel, jeg lander nok på å bytte litt hatter underveis, og kanskje bruke flere på en gang. Så får vi se hvilke temaer jeg kommer til å skrive om, og hvem som kommer til å lese det. Hvis du, som meg, er underveis: Velkommen på reisen!

Alt er nytt under solen!

"Har du vurdert å skrive blogg?" spurte hun*. "Nei, egentlig ikke", svarte jeg. Men så var ideen sådd, eller kanskje hentet fram igjen. Skrive blogg? Vel, kanskje det? Jeg har lenge lurt på om og hvordan jeg i større grad kan dele mine kreative gaver med andre. Umiddelbart deiset mange ideer ned i hodet mitt - tekster, sanger, dikt - og for hver ide kom en motforestilling på plass like fort. "Alt er skrevet før", er som regel min største innvending. "Det er så mange som er mye flinkere en meg", er også en sikker vinner når det gjelder å slå i hjel enhver gryende kreativitet. "Intet er nytt under solen". Der har du dødsstøtet. Hva kan vel jeg legge til denne flommen av ord og toner som vi er omgitt av hver eneste dag? Hva er hensikten?

Jeg har mange gode grunner for å dele det Gud har gitt akkurat meg, og jeg har ofte gjort det. Tidlig i ungdommen traff dette bibelverset meg:  "Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn."** Dette er et vers jeg har tviholdt på, og som ofte har kostet, men som har gitt meg mye frihet til å dele min kreativitet og Guds ord på ulike måter. Mens jeg skriver dette, oppdager jeg faktisk at det står videre: "For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme". Igjen en temmelig god grunn til å holde fast på frimodigheten! Disse ordene fra Paulus har også i mange år løftet meg videre når jeg har vært fristet til å legge alt i en skuff: "Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere"***. Jeg ønsker virkelig å kunne si dette etter fullført løp. Jeg vil ikke ha holdt noe tilbake!

Det handler ikke om å dele absolutt alt med absolutt alle, men å være lydig når du tror at andre kan bli berørt av det du kan gi. Jeg tror vi alle trenger en stor og solid søppelbøtte for alle våre dårlig unnskyldninger, og for frykten for å være for dårlige eller være hovmodige. Det handler om å ikke holde tilbake det gode du har, for da tar du faktisk noe fra andre som Gud kanskje hadde tenkt at du skulle gi dem! Ja, "kanskje", for ofte er vi ikke helt sikre, og det er faktisk helt greit. Jeg må innrømme at en del av det jeg har gitt til andre opp igjennom, egentlig hørte hjemme i søppelbøtta, og jeg har trengt lassevis med nåde. Men jeg har snublet videre, og gradvis lærer jeg mer og mer at min Pappa, Gud selv, fryder seg over iveren til jenta si. Med hans fang som base, får jeg være med og så frø av frihet og glede inn i menneskers liv. Så er det hans jobb å få det til å vokse.

Jeg hevder altså at Bibelen sier mye om å dele frimodig. Det er Gud selv som har sagt det. Hvordan kan jeg da også plukke fram dette bibelverset og snu det helt på hodet?: "Intet er nytt under solen", skrives det i Forkynneren.**** Jeg syns ærlig talt at det er et forferdelig vers. Det er faktisk et vers som har ført til en del mismot for min del. Som om ingen ting egentlig har noe mening. Forkynneren kan i grunnen oppfattes temmelig depressiv. Jeg vet det ligger mye visdom og sannhet i denne boken og i disse ordene, men tatt ut av sammenhengen kan de bli en stor og hemmende løgn, for sannheten er like fullt at alt er nytt under solen! Da denne setningen falt ned i hjertet mitt for litt siden, var det som et lass falt fra skuldrene mine, og kreativiteten nesten overveldet meg. Gleden begynte å tyte ut, og friheten inntok sin rettmessige plass, fulgt av en skrekkblandet fryd.

For er ikke nettopp dette fullstendig sant: Hvert menneske som unnfanges er et helt nytt liv, hvert menneske som tar imot Jesus, blir en ny skapning, Guds nåde er NY hver morgen, Gud lar hver eneste dag solen på ny stå opp over menneskene, hvert møte mellom mennesker er et nytt møte med nye muligheter, hver eneste kjærlighetserklæring er ny og levende. Gud selv skaper noe nytt hele tiden, og han åpenbarer sitt Ord på ny og på ny, inn i nye situasjoner og menneskeliv. Midt i mylderet av alt dette nye, er min stemme også ny og unik. Om det jeg sier har blitt sagt før, er det likevel bare jeg som kan formidle det på min måte, inn i en ny tid og situasjon, til nye mennesker. Og det er min bønn for denne bloggen: At jeg kan få bidra til å gi noen nytt håp, ny frihet, ny trøst, ny glede, ny styrke og ny frimodighet. Fordi du og jeg er elsket.
 


* Tone Dalhaug (livtilord.com)
** Bibelen 1978/1985: Hebr 10,35+37
***Apg 20,20
**** Fork 1,9