Søk i denne bloggen

onsdag 21. juni 2023

Har Gud krympet?


Jeg trodde det handlet mest om bibelsyn – om vi tror Bibelen er Guds sanne ord eller ikke. Hvis vi mener at Bibelen virkelig er Guds ord, vil vi selvfølgelig hevde at det som står i den er sant. At det fortsatt gjelder i dag. At Gud mener det Han sier. At det er utrolig viktig å holde fast på det.

Så ser og hører jeg, igjen og igjen, at mennesker som sier de tror på Gud og at Bibelen er Guds ord, er svært uenig med det som står der. Forandrer på det, bortforklarer det, studerer i lang tid og lander på at Bibelen egentlig sier noe helt annet enn den sier. Til og med kristne ledere kan få så store problemer med å forsvare Bibelen at de studerer seg bort fra den. Er det fordi de ikke lenger tror at Bibelen er Guds ord? Jeg har lurt veldig på dette, og det smerter. De som skulle gå foran, går utenom. Og jeg lurer på om Gud har krympet …

Ingen av oss har forstått Bibelen fullt ut, og det vil alltid være mer å lære. Vi skal ikke slutte å studere Guds ord, og vi må være ydmyke for at det er mye vi fortsatt ikke har forstått, og mye mer Den hellige ånd kan vise oss. Den kulturelle bakgrunnen og historien er det bra å lære mer om, slik at vi forstår hva som egentlig sies.

Men jeg tror ikke lenger det handler mest om bibelsyn. Jeg tror ikke lenger det handler om at Bibelen er så vanskelig å forstå, rent teoretisk. Jeg tror det handler mest om gudsbildet. I møte med vår kultur og enkeltmennesker klarer vi kanskje ikke å håndtere det vanskelige i livet. Vi kommer så tett på alle skjebnene, opplevelsene, meningene og livshistoriene. Og plutselig begynner Gud å krympe. Vi erkjenner at problemene blir for store og menneskers nød for nærgående. Mens Gud krymper.

Gud kan umulig ha ment det Han sier i Bibelen? Vi ser jo at det ikke virker. Det enkelte menneskes lykke i dette livet blir målet for Ordets gyldighet. Vi har bedt, men ikke fått svar. I hvert fall ikke svaret vi ønsket. Og da krymper Gud. Han kan umulig klare å løse dette? Vi bør nok hjelpe Ham litt. VI vet hva som må til. VI vet hva et menneske må ha for å bli lykkelig. Ikke minst vet VI hva hvert eneste menneske har krav på! Og Guds kjærlige, store frelsesplan drukner i vårt krav om at Han skal fylle den enkeltes egendefinerte behov. Nå.

Sannheten er at Gud faktisk kan fylle den enkeltes behov. Uansett hva vi strever med og hvor stort tomrommet virker. Det er det bare Han som kan. Ikke jobb. Ikke kjæreste eller ektefelle. Ikke sex. Ikke barn. Ikke suksess. Ikke penger. Ikke mat. Ikke en skjerm. Ikke helse. Ikke noe annet. For vårt eneste, virkelig behov er Gud selv. Jesus er selve livet, og den Han setter fri, blir virkelig FRI! Og da snakker vi om en FRIHET som ikke er avhengig av noen omstendigheter! Jeg vet det virker absurd, hvis du aldri har smakt det.  Mennesker som fengsles og tortureres for sin tro på Jesus, kan vitne om denne friheten. Jeg har fått smake noe, men jeg må lære det hver eneste dag. Og ofte velger jeg noe annet likevel … Heldigvis gir Gud meg aldri opp! 

Hvis Gud er den Han sier Han er; universets skaper og Herre, hellig, allmektig og kjærlig, hvordan våger vi å overprøve hans Ord og tilpasse det til vår mikroskopiske tilværelse i dette liv på jorda? Som om vårt eget liv og vår umiddelbare lykke er det ultimate mål i evigheten? Hvordan kan vi kreve å ha definisjonsmakt på kjærligheten, mens Gud ER kjærlighet?

Uansett hvordan livet ser ut: GUD ER GOD! Uansett omstendigheter og tidsperspektiv: GUD VET HVILKE TANKER HAN HAR FOR DEG! Uansett om vi ikke forstår eller ikke klarer å si oss enige i alt vi leser i Bibelen: GUD ER RETTFERDIG! Uansett hvor store problemene virker: GUD HAR IKKE KRYMPET! Uansett hva du føler: GUD ELSKER DEG! Så er det sagt …

søndag 4. juni 2023

En salig idiot


Jeg vet ikke om jeg er mest idiot eller mest salig. Jeg tror nemlig at Gud kan gjøre akkurat det han sier at han kan, og at han kan bruke meg til det. Jeg tror Gud kan helbrede uhelbredelige sykdommer, og jeg nekter å si at noe er kronisk. Jeg tror at mennesker kan bli satt fri fra depresjon, angst og alle typer psykiske lidelser. Jeg tror Gud kan lege enhver relasjon, i ekteskap, familie, vennskap eller enhver annen relasjon. Jeg tror hopetall kan komme til tro på Jesus, bøye sine knær for Ham og bli Guds barn fullt og helt. Det verste er kanskje at jeg tror det kan skje i Norge (ja, jeg tror det i hvert fall sånn av og til …). Men har jeg sett det? Ikke så mye, nei.

Jeg er klar over at dette sannsynligvis kvalifiserer til tittelen «idiot». Kanskje ikke det engang, for enhver idiot ser jo at dette ikke er virkeligheten. «Gal» er muligens en bedre betegnelse. Det minner svært mye om såkalt «herlighetsteologi», som kan se ut til å fremme en tro på at vi som kristne skal være spart for all lidelse på jorda. Noe svært langt fra det Bibelen selv sier. En misforståelse som har skapt dype sår i mange mennesker. Men jeg håper du kan vente litt med å bli sint.

«Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20,29), sier Jesus etter å ha vist fram sårene sine til den tvilende Tomas. Da må jeg være ganske salig, tenker jeg, som har sett så utrolig lite. Det er ikke slik at jeg har så innmari sterk tro, og den jeg har er ikke noe å skryte av, for den har jeg fått av Gud. Jeg bare trøster meg med at jeg har lov til tro at det Gud sier i sitt Ord er sant, og jeg tviholder på at det faktisk finnes en mulighet for at jeg ikke har sett alt. Jeg insisterer på at Gud har mer på lager enn det jeg har sett. At han «kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår», og at Han «virker i oss med sin kraft» (Ef 3,20). Jeg har hverken mulighet til eller ønske om å diktere Gud, men jeg nekter å plassere Ham i en boks av min erfaringsramme. Som om det jeg har sett og erfart skulle definere Gud!

Jeg har ikke sett mye, men jeg har lest og hørt. I Bibelen står utallige historier om hva Gud har gjort i sin storhet, både i det gamle og det nye testamentet. Jeg tror at det er sant! Jesus gjorde ufattelig mange tegn og under, og før han dro tilbake til sin Far i himmelen, kom han med dette vanvittige utsagnet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13 Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen.» (Joh 14,12-13) Så kan vi jo lure på om han virkelig mente det, og hva i all verden det skulle bety … Men kan vi ikke innrømme at vi har litt å gå på? Til Guds ære! Til menneskers frelse! Til frihet og helbredelse for oss selv og andre! Ærer vi Gud ved å ta til takke med det lille vi har sett, eller kan det faktisk være at Han har noe mer for oss?

Jeg har lest og hørt mange historier fra rundt omkring i verden til ulike tider. Ikke minst i dag. Gud gjør store ting, og jeg tror at det er sant! Selv om jeg ikke har sett så veldig store ting selv. Det er forbausende lite i mediene om dette, og mye av det blir nok mistenkeliggjort både utenfor og i Guds menighet. Men Gud har vært i bevegelse siden tidenes morgen, og han har aldri mistet kontrollen, sovet eller trukket seg tilbake. Gud har gjort og fortsetter å gjøre under!

Det betyr ikke at alle vi ber for blir friske. Det betyr ikke at ingen dør. Det betyr ikke at alt løser seg bare du blir kristen. Det betyr ikke at det skjer med en gang på akkurat den måten vi ønsker, nei, ikke i nærheten en gang. Jeg har nylig mistet min søster som bare ble 48 år, etter år med bønn om helbredelse. Jeg har strevd med depresjon og angst i nærmere 30 år, og gjør det fortsatt. Og jeg kunne ramset opp veldig mye mer som har gått og går galt i livet mitt, men det er egentlig ikke så interessant. Jeg bare nevner det for at du ikke skal tro jeg taler fra en rosa sky.

Kanskje det bare gjør meg til en enda større idiot, men jeg er så ufattelig takknemlig for at Gud ikke defineres av mine opplevelser. Midt alle livets høyder og dybder har Gud vært trofast (ikke slik at jeg alltid har sett og forstått det, og han har virkelig fått høre det…). Han har gitt styrke, fred og legedom igjen og igjen. Og det har jeg virkelig trengt. Det er fortsatt mye trykk i livet mitt, og den velkjente tåka er tilstede, men jeg kjenner på en stor forventning til alt Gud skal gjøre framover. Noe er på gang, og jeg gleder meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å se ut, men jeg bygger på min ark – min relasjon til Jesus. For jeg er en salig idiot, og vil prise Jesus uansett hva jeg får se eller ikke se, for han har dødd og stått opp for meg og gjort klart et rom for meg i evigheten med ham. Men jeg er (temmelig) overbevist om at jeg skal få se mye mer enn jeg har sett så langt. Du også!

tirsdag 7. desember 2021

Frimodighet på dommens dag!

 



Hva er Guds mål for oss? Bibelen sier mye om hva Gud ønsker for oss, m
en i dag var det dette verset som datt ned i meg som en oppmuntring«Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; ….» (1978-overs.). «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag.» (2011-overs.)

Jeg skulle skrive om frimodighet. Når jeg så leser igjennom 1.Joh 4,7-21 for å sjekke opp verset jeg ble minnet om, stuper jeg rett inn i frimodighetens opphav: verbet «å elske» står femten ganger i ulike former i disse versene, mens «kjærlighet» er nevnt hele tolv ganger. I løpet av fjorten vers! Gni det inn, liksom!

«Det er ikke alle som datt ned i frimodighetsgryta da de var små», overhørte jeg mens vi sto i en gruppe og snakket (jfr Obelix). Jeg var usikker på om det var myntet på meg, men jeg følte meg nok truffet. Jeg vet at min frimodighet ofte har gitt synlige utslag (og kanskje ikke alltid til stormende jubel). Men jeg elsker frimodighet! Da jeg var tenåring, oppdaget jeg verset «Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn.» (Hebr 10,35) «Javel», tenkte jeg. «Det verset er mitt, og det skal jeg holde fast på.» Høres det grådig ut? Det er Guds ord. Det handler ikke om egen vinning, for andre blir velsignet ved at vi våger å ta imot og gi det videre! Hvorfor holde noe tilbake som kan bety noe for andre? (For å være ærlig, drypper ofte litt på den som er frimodig også).

Da jeg i tillegg oppdaget at «kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag», ble dette bare enda viktigere. Jeg spør meg selv jevnlig, for å sjekke om jeg er på rett vei: Kommer jeg til å løpe frimodig rett inn i Guds, min Fars, armer på dommens dag? Med forventning uten frykt? (i kjærligheten finnes nemlig ikke frykt). «Endelig er det min tur! Pappa, hva syns du om meg, da?»

Frimodighet er ikke uproblematisk. Jeg tenker ikke at det er noe du har eller ikke har. Det er noe vi alle trenger å vokse i, men først må vi innrømme at det er viktig. Det er Guds mål for oss!! Jeg har ofte levd i frimodighet uten å være grunnfestet i Guds kjærlighet til meg. Det er ganske skummelt, skal love deg. Avvisningen man kan møte når man er frimodig, er tøff nok uansett. Frimodighet koster. Jeg har mange ganger blitt slått i bakken av fordømmelse og avvisning etter å ha delt noe på en eller annen måte. Å gå i frimodighet er ikke nødvendigvis et tegn på at man er så sterk (så vær forsiktig med din dom). Jeg har lært meg å be om forbønn både før og etter jeg tar et steg i frimodighet og deler noe. Vi trenger beskyttelse for å ikke blir frarøvet vår frimodighet og ikke ta imot fordømmelsen!

Frimodighet handler ikke om å tråkke andre ned for å komme opp og fram selv. Legg gjerne til «ydmyk» foran «frimodighet», for frimodighet handler om gleden ved å gi, på tross av alle feil og mangler! (bare ikke gjem frimodigheten din bak ydmykheten). Det handler om å tjene hverandre. Grunnlag for frimodigheten er ikke vår selvproduserte fortreffelighet. Alt vi har og er har vi fått fra Gud. Innrøm at Gud har gitt deg talenter og gaver, og gi dem videre! Øv deg på å bruke dem og voks i dem! I Jesus og hans verk på korset har vi all grunn til å være frimodige. Tenk om vi kan si som Paulus når vi nærmer oss slutten at «Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, …» (Apg 20,20). Unn andre mennesker din frimodighet til å dele det du har.

Jeg grøsser litt ved tanken på om mine barn skulle oppføre seg overfor meg slik jeg ofte oppfører meg overfor Gud: med følelsen av å ikke være god nok eller flink nok. Være redd for å be om for mye, vegre seg for å ta imot gaver, gode ord og en betingelsesløs kjærlig klem. Tenk om de stadig skulle prøve å forsikre meg om at de vet de ikke er gode nok, men at de gjør så godt de kan. Skamme seg lenge over feiltrinn de har gjort, og be om tilgivelse for samme synd om og om igjen. Jeg får vondt inni meg. Hva føler Gud når jeg bukker og skraper på denne måten? Gud er kjærlighet. Hans mål for meg er frimodighet – på dommens dag, av alle dager!

Er vi litt redd for at Guds kjærlighet skal vokse over hodet på oss (eller gå til hodet på oss …)? Prøver vi så godt vi kan å holde hodet over vannet? Et siste krafttak. Guds kjærlighet holder meg flytende, men tør jeg å dukke meg helt i den? Tenk om den ikke holder fullt ut? Det står jo så mye om hvordan jeg skal leve i kjærlighet til Gud og andre mennesker, og jeg vet så godt at jeg kommer til kort på alle måter. Så selvmotsigende, slår det meg: Jeg er redd for å dukke meg helt i Guds kjærlighet fordi jeg ikke har nok kjærlighet å gi tilbake, først. Åh, om jeg bare kunne slippe taket!

Om du har kommer så langt i teksten, vil jeg gi deg noen bibelvers om frimodighet til slutt. Jeg håper og ber om at akkurat du skal få oppleve mer glede i Guds kjærlighet, og at du kan ta frimodige skritt – inn mot Gud, din Far, og ut mot de andre.

Hebr 10,19-20: «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp.

Apg 4,29-31: «Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener. Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.»


2.Kor 3,12: «Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet.»

Ef 3,12: «I ham (Jesus) har vi frimodighet, og i troen på ham kan vi komme fram for Gud med tillit.»

 



fredag 14. mai 2021

Jeg ønsker meg en liste

Gud. Kan du skrive en liste til meg? Jeg har brukt så mye tid og krefter på å spørre: Hvor var du? Hvorfor svarte du ikke? Skuffelser har spist opp gleden over bønnesvar. Mørke stunder står nakne, for jeg kan ikke huske du var der. Jeg leter i hukommelsen og notatbøkene etter spor av deg. Da åpner en luke seg, og jeg ser noe jeg ikke kan se: Gavene du ga, men jeg aldri la merke til. Gud, jeg ønsker meg en liste over dem!

Da kan jeg

takke for skattene jeg fant i mørket – men ikke forsto kom fra deg

takke for ulykkene jeg aldri opplevde – for du unnverget dem

takke for sykdom jeg aldri har fått – for du gav meg helse

takke for angrep jeg aldri møtte – for du var mitt skjold

takke for slag jeg aldri fikk – for du gikk imellom

takke for kamper jeg aldri har kjempet – for du vant dem for meg i skjul

takke for sårene du leget – så varsomt at jeg ikke merket det

takke for syndene du tilga – de jeg ikke visste om

takke for smerten mine barn ble spart for – for du vernet dem

takke for alt som lyktes – fordi du åpnet dører

takke for solstrålene som traff meg – som et kjærtegn fra deg

takke for liv som ble forvandlet – da du brukte mitt lille til noe stort

takke for alt som vokste i det stille – fra frø jeg trodde aldri ble til noe

takke for fruktene av livet mitt - som jeg kanskje aldri får se

takke for mennesker jeg møtte langs veien – for du sendte dem

takke for alt som ble - for det var ingen tilfeldighet


takke deg for alt – for det finnes ikke noe som ikke er fra deg

 

onsdag 28. april 2021

Er jeg en fantastisk lærer?



Jeg hadde som mål å bli lærer. Ikke bare lærer, men en kjempegod lærer! Helst fantastisk. Noen ganger er jeg usikker på om jeg ble nettopp det. Ganske ofte, faktisk.

Jeg vet ikke om jeg blir mest oppmuntret eller mest provosert når jeg leser saker om fantastisk lærere som virkelig har lykkes. «Drømmelæreren!» Det kan gi et positivt bilde av læreryrket, og en gladsak er jo alltid bra. Samtidig kan jeg bli litt oppgitt når kommentarene renner inn: «Denne læreren har virkelig forstått det!» «Tenk om alle lærere hadde vært som henne!» «Dette skulle alle lærere ha lest (og selvfølgelig gjennomført)!» Det er så mange som «vet» hva vi driver med i skolen, og som «vet» hvordan vi heller burde gjort det …

Jeg har hatt elever og foreldre som syns jeg var fantastisk. Jeg tar godt vare på synlige bevis for det, som kort, keramikkfugl, strikkevotter og kofte(!). Jeg har også hatt elever og foreldre som syns jeg var helt håpløs (det er godt vi lærere ikke vet alt som blir sagt om oss...). Jeg har fått til fantastiske ting, og jeg tar godt vare på skoleavisa som ble så bra og pokalen som viser at klassen min vant lesekonkurransen i fylket vårt. Vi kom til og med i avisa! Noen ganger mislykkes jeg totalt med timer og prosjekter, mens jeg tviholder på at det ikke var noen krise, og at det er en ny dag i morgen. Men stort sett blir det meste sånn passe greit.

Likevel er det relasjonene jeg ønsker å lykkes mest i, og jobben med å hente fram gullet i elevene og forsikre dem om at de er like verdifulle uansett hva de får til. Jeg fryder meg over eleven som virkelig strevde med noe, men likevel gikk hjem med hevet hode. Eleven som gjorde en super innsats og fikk til noe, og jeg husket å skryte av ham. Eleven som oppdaget et talent, eller at innsats gir frukter. Elevene som var kjempemotivert i et prosjekt, selv om resultatet ble litt halvveis. Eleven som turte å dele noe sårbart og ble tatt imot, fordi klassemiljøet var trygt. Eleven som tok ett skritt i riktig retning. Det syns ikke på nasjonale prøver, og det kan ofte ikke måles, men det kan ha satt spor for livet.

«Menneske først, så lærer», er et av mine motto (så får det bare være at noen kanskje syns det virker uprofesjonelt). Jeg har gode dager og dårlig dager, og det er jeg ærlig med elevene om. Det har de også. De er nemlig også «menneske først, så elev». Vi lever tett sammen i en hverdag med mange krav og varierende humør og krefter. Vi kan kjefte og krangle, både stor og små, og vi ler og leker og har mange gode stunder sammen. Vi opplever gode læringssituasjoner og situasjoner som overhodet ikke fungerte (men så var det kanskje noe læring i det likevel?). Vi blir bedre kjent med hverandres styrker og svakheter, og blir mer glad i hverandre som tiden går. Dette er hverdagen. Det kommer ikke i avisa eller på facebook, men jeg syns det er fantastisk likevel.

Da korona satte inn, tenkte jeg vel som de fleste andre lærere at «nå får jeg bare brette opp ermene og virkelig stå på!» Som om jeg ikke sto på fra før … Hjemmeskolen kom kastet på oss, og jeg underviste ut i det store intet gjennom skjermen. Brukte masse tid på å prøve å følge opp elever som ikke var der og ga tilbakemeldinger som aldri nådde fram. Tilbake på skolen ble jeg med i det daglige koret: «Husk en meter avstand! Husk å vaske hender! En meter! Vaske hender! En meter! Vaske hender!» Og så var det dette med fag, læring, planlegging, vurdering, klassemiljø, konflikter og så videre, og så videre. Jeg var så flink! Jo mer jeg fikk til, jo høyere la jeg lista. Jeg var så flink at jeg ble sykemeldt, faktisk!

Det gikk et par måneder, og jeg klarte ikke å tenke tanken på å sette mine bein i et klasserom igjen. Press fra alle kanter, læreplaner proppet med store ord, bråkete elever, grensesetting, megling, enmeteren, ha oversikt på hva alle elever kan til enhver tid og kunne dokumentere det og tilpasse opplæringen til hver enkelt (tør jeg å kalle det galskap?). Jeg var helt blank. Klarte ikke å se for meg en skoletime og hva jeg skulle gjøre der.

I nært samarbeid med min leder turte jeg å begynne litt igjen. Jeg startet med å være mer åpen om mine svakheter og grenser, istedenfor å gi inntrykk av at jeg kunne klare alt. Og jeg ble lyttet til. Litt ubevisst hadde jeg kanskje gitt uttrykk for at jeg er sterkere enn jeg er. En solid fagperson, en som virkelig står på. Men så viste det seg, igjen, at jeg bare er et menneske som prøver så godt jeg kan.

Jeg valgte å begynne før jeg følte meg helt klar, fordi jeg ville holde på svakheten. Jeg ville be om hjelp hvis jeg trengte det, og lettelser hvis det ble for mye. Jeg ville være åpen med mine kolleger om at jeg ikke får til alt. Overfor meg selv ble det viktig å legge lista lavere, og kanskje et annet sted. Ikke prøve å prestere mer enn de andre, men være en støttende kollega. Ikke være en utslitt og sur fagperson, men et menneske som har overskudd til møte elevene med et smil, og glede meg over å være sammen med dem.

Jeg lever fortsatt i spennet mellom alt dette, og det gjør alle lærere. Jeg vet ikke om jeg ble en fantastisk lærer, men jeg er lærer. Jeg ønsker å fortsette å være det, så jeg kan møte alle disse forskjellige små menneskene som rommer hvert sitt univers. Jeg er lærer. En helt vanlig lærer. Og det syns jeg er ganske fantastisk!

torsdag 12. november 2020

Verdens vakreste søppelbøtte


"Mamma, du er nesten som en søppelbøtte", sier han ut i lufta. Sønnen min kikker raskt mot meg like etter for å forsikre seg at det ikke ble galt sagt: "Ja, på en bra måte altså." Jeg sitter på sengekanten hans
etter en litt vanskelig dag, og han har delt sine frustrasjoner og kamper. Jeg kjenner at jeg blir takknemlig for å få være noe så vakkert som en søppelbøtte for min kjære sønn - en som kan lytte og ta imot det vanskelige, og som tåler det.

Noen ganger trenger vi en søppelbøtte, både for dagens gruff og for den gamle dritten som ofte har hopet seg opp inni oss. Alt det vonde vi har opplevd, alt andre har påført oss, alt vi ikke fikk til, alle sår og skuffelser, avvisning og tap - det blir ikke bare borte av seg selv. Noen kan gå i årevis med oppsamlet smerte, og en dag er det plutselig nok. Jeg glemmer aldri henne som dukket opp og ble min kjære, vakre søppelbøtte på et kritisk punkt i livet mitt.

Jeg har ofte lurt på hvorfor hun orket og gadd å høre på meg. Livet hadde rast sammen for alvor, og jeg hadde begynt på bibelskole som en siste utvei. Jeg var 22 år, livet var svart, og jeg sa til Gud: "OK. Jeg gir deg dette året. Gjør hva du vil." ACTA bibelskole* ble stedet og menneskene Gud skulle bruke til å snu livet mitt. En av de viktige brikkene i dette puslespillet, var et menneske som lyttet. Lenge.

Jeg møtte opp til bibelskoleåret med følelsen av å holde på å revne. "Begynner jeg å gråte nå, kommer jeg aldri til å slutte", tenkte jeg. "Stuper jeg nå, kommer jeg aldri opp igjen." Det var mye som raste dette året - endelig.  Jeg fikk falle inn i gode armer som tålte min smerte og gikk sammen med meg. Sakte men sikkert ble det vonde tømt ut, og det begynte å bli plass til noe godt.

Jeg pratet. Hun lyttet. Jeg gråt. Hun ventet. Jeg pratet. Hun lyttet og lyttet. Hun ga meg ingen lettvinte løsninger, ikke mange gode råd, men noen spørrende innspill innimellom. Hun hevdet ikke at hun forsto alt jeg følte, men hun trodde på meg. Hun sa ikke at hun skulle bære meg, men at hun ville gå ved siden av meg. Hun tok imot, men jeg var trygg på at hun kunne ta vare på seg selv og ikke bukke under av min bør.

Å sortere søppel tar tid. Noe som virket godt, kan vise seg å være søppel, mens noe vi trodde var søppel, kan vise seg å være noe godt. Det er aldri så rotete som når man holder på å rydde. Alt må ut, og så kan vi vurdere hva som skal tas vare på, og hva som skal plasseres hvor. Det var tunge og viktige skritt, og jeg hadde ikke orket å ta dem alene. I to år gikk hun ved siden av meg. Så slapp hun hånden min, og jeg kunne gå videre. Det var tiden for det.

Jeg husket hun sa til meg den gangen for mange år siden: "Jeg håper du vil få plukke flere blomster langs veien." Det har jeg gjort. Jeg har gått, jeg har snublet, reist meg igjen og gått videre, og underveis har jeg plukket mange blomster. Hun er en av menneskene Gud plasserte underveis i livet mitt og som har gjort det mulig, og jeg er takknemlig for veien hun var villig til å gå sammen med meg. Anne Inghild: Med disse ordene gir jeg deg en bukett i dag av blomstene jeg har plukket, for du fortjener virkelig en stor blomsterbukett. Du er verdens vakreste søppelbøtte! Takk!

*IMI-kirkens bibelskole i Stavanger.


onsdag 7. oktober 2020

Kunsten å falle



Hvor lang tid 
tar det å
falle?

Kan man øve på det?
Falle sakte
falle riktig
falle mykt
på rett sted
til rett tid?

Jeg spenner musklene og
knytter nevene
kniper øynene sammen og 
trekker pusten
inn - 
tar sats  
og stivner i en merkelig stilling
i vakuumet rundt meg
grunnen under meg er borte
og jeg flyter i
ingenting

Med tåkete blikk leter jeg etter
armer å falle inn i
En favn som gir mot til å 
blottlegge hjertet
åpne hendene
slippe taket
puste
ut -

Det
 tar 
  tid
   å 
        f
          a
            l
              l
               e
          

mandag 29. juni 2020

Steder jeg aldri har sett

Jeg lengter etter steder
jeg aldri har sett
landskap jeg aldri har beundret
veier jeg aldri har vandret
byer jeg aldri har gått meg vill i
bygninger så høye at jeg svimler
skrale skur som får meg til å gråte
åkre med ukjente vekster
strender med ny horisont
som blir til
steder jeg har sett

Jeg lengter etter mennesker 

jeg aldri har møtt
folkehavet
den enkelte
mennesker som rommer et helt liv 
og gir meg et lite glimt inn 
mennesker uten plass eller rolle
i min historie 
fri for mine vurderinger
mennesker som åpner rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
nye fargeklatter på mitt livs lerret
som blir til 
mennesker jeg har møtt

Jeg lengter etter mennesker

som aldri har møtt meg
mennesker som ser meg 
uten bakteppe
uten historie
uten roller og forventninger
mennesker med åpne rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
som lar seg forundre av
meg
en ny fargeklatt på deres livs lerret
som blir til 
et menneske de har møtt

Jeg lengter etter å sanse

det jeg aldri har sanset
lukter jeg aldri trukket inn
musikk jeg aldri har hørt
berøring jeg aldri har følt
skjønnhet jeg aldri har sett
mat jeg aldri har smakt

Jeg lengter etter å oppleve

det jeg aldri har opplevd
gjøre ting jeg aldri har gjort
danse vilt i mengden 
eller sitte på en fortauskafé
og betrakte
suge livet inn
kaste meg ut
før jeg rekker å tenke
at jeg ikke 
tør
på steder jeg aldri har sett

søndag 21. juni 2020

Tenk om Gud prøver å ødelegge tradisjonene våre!

(Sånn i forkant: Kjære søsken! Jeg ber dere om å tolke dette med (mye) ettertenksom humor og ironi, og anerkjenne min nådegave som en kanskje nødvendig urokråke...? Glad i dere, alle sammen! Så er det sagt. Og jeg er helt klart en del av dette selv! Tradisjoner er jo fint, men ...)

Vi holder på med så mye bra i kirkene våre. Ja, vi er ganske aktive, faktisk! Vi prøver å gjøre alt vi kan slik at folk kan trives, og vi har mange konstruktive møter. Gudstjenestene planlegges godt, og vi jobber med å gjøre dem enda bedre, slik at flere ønsker å komme (det blir for tungvindt å bevege seg ut av kirken for å treffe folk der de er ...). Vi har mange aktiviteter, og det er egentlig viktigere enn målet. Vi må i hvert fall ikke gå på nederlag og legge ned noe. Vi holder alt i gang, uansett hvor slitne vi blir! (Vi har dessverre ikke tid til å be, men det er så mye vi må få gjort). De gode tradisjonene våre må holdes stabile og trygge. Det viktigste er tross alt at ingen blir usikre av det som skjer i kirkene våre. Man skal vite hva man får.

Det som bekymrer meg litt, er om Gud skal begynne å blande seg inn i arbeidet vårt. Det kan jo være greit med noen forandringer innimellom, så sant det brukes lang nok tid på å innføre dem. Alle kirkegjengere og kirkeledere bør tross alt være enig i hvordan det skal være i kirken, for det er jo folkets kirke. Vi bør også passe på at det blir mest mulig likt i alle kirkene, sånn at vi har helt kontroll på alt som skjer. Jeg er redd Gud kan finne på å lage rot i dette med alt pratet hans om frihet i Ånden, ulike nådegaver og uhemmet kreativitet. Orden framfor mangfold, sier nå jeg!

Vi har funnet et godt system for å organisere kirken. Vi har både prester, proster, diskoper, katepeter og kappe-et-eller-annet, og vi definerer nøye hvem som har mandat til hva. Det er trygt og godt. Mennesker er nok mer forutsigbare enn Gud, tror jeg. Man kan da ikke la Gud og hvermann bestemme hvordan kirken skal fungere. Jeg finner ikke alle disse stillingsannonsene i Bibelen, men det viktigste er jo at vi har laget oss et system som er sånn passe Bibelsk. Det er tross alt ikke alle kristne som har sånne nådegaver. Vi i benkeradene trives med å sitte og gape etter mat, og det ville være arrogant å påstå at man skulle ha noe åndelig å komme med. Nei, jeg tror jeg holder meg på benken, sånn for sikkerhets skyld.

Meninger om rett og galt er jeg derimot ikke så bekymret for. Jeg ser at kirkelederne våre mener alt mulig forskjellig på kryss og tvers av det Bibelen sier. Det er kanskje like greit, for da vil vel alle i samfunnet vårt finne en eller annen prest de er enig med. Vi vil jo ikke støte noen. Så lenge vi kaller alt for kjærlighet, går det nok bra, og alt i Bibelen kan jo tolkes ganske fritt. Nåde er også fint, men prat om synd skaper jo bare fordømmelse. Det blir kanskje en litt meningsløs nåde, men pytt ... Det viktigste er å sørge for at ingen føler de har gjort noe galt, eller at det er noe galt med dem og deres tanker eller følelser. Sår trenger vel ikke å renses og leges, så sant de pakkes godt inn og ikke synes? Det er i hvert fall ikke noe galt med meg! Jeg er jo kristen fordi jeg er så snill og flink.

Vi er absolutt opptatt av sakramentene og nådemidlene (finner ikke ordene i Bibelen, men tror jeg skjønner sånn halvveis hva det betyr. Blander nok en del de kirkelige begrepene ...). Dåpen er en flott tradisjon for alle som syns det er fint, og nattverden er åpen for alle. Konfirmasjon er også høytidelig og fint (står kanskje ikke noe om det i Bibelen, men vi har jo holdt på med det lenge). Tro er ingen prestasjon, så hva man tror eller mener har absolutt ingen ting å si, bare det føles fint. Jeg ble litt sjokkert da jeg så noe i Bibelen om at dåp hadde noe med tro å gjøre, og at det handlet om å dø og stå opp igjen med Kristus til evig liv og frihet. Jeg syns Gud er litt drøy noen ganger. Dåpskjoler er mye hyggeligere å snakke om. Og hva er vel tro? Nei, det blir for vanskelig, så vi lar det ligge. Alle har vel en eller annen tro et sted, så det får holde. I kjærlighetens navn må vi passe på å ikke bli ubehagelig tydelige. Ingen går vel uansett glipp av noe??

Jeg kan bli litt skrekkslagen når jeg tenker på hva Gud kan finne på å gjøre i sin iver. Tenk om han dukker opp i gudstjenesten men hellig Ånd og begynner å lage masse bråk og spetakkel! Det kan jo skje noe med folk, og noen kan bli nervøse! Eller tenk om Gud finner på å be oss flytte ut av kirkebygningene og legge bort kirkeklærne (liturgiske plagg?) og liturgi?  Hva om han lar hvilken som helst kristen holde nattverd hjemme, kaller alle kristne for prester og får folk til å begynne med tungetale, profetering og helbredelse? Det må jo gå galt! Det verste ville kanskje være om han ba oss komme oss ut og fortelle alle og enhver om en Jesus de kanskje ikke vet om en gang, eller invitere hjem folk som ikke kan språket vårt (og kanskje til og med er muslimer) ...

Det skulle jammen tatt seg ut! Hva står vi igjen med hvis han tar fra oss våre velkjente tradisjoner og embeter som vi har dyrket i århundrer, og begynner å stokke om på rekkefølgen og innholdet i det vi gjør? Bare Jesus, Bibelen, bønn og fellesskap, liksom?? Vel, det er jammen godt at det ikke er Gud som bestemmer ...

onsdag 3. juni 2020

På tide å rydde i stemmene?



“Hører du stemmer?” Det er visst et godt kriterium for galskap, uten å harselere med at det kan være svært alvorlig. Men hvor går grensen for galskap, eller sykdom, for å snakke mer korrekt? Er ikke hodene våre et konstant kaos av stemmer? Du verden som de skravler, tidlig og sent, høyt og tydelig eller vagt og murrende. Om du ikke kjenner deg igjen, er du kanskje heldig, eller er du ubevisst alle stemmene? Å ikke høre stemmer er vel mer alvorlig, som om vi lever totalt uten påvirkning fra alt og alle rundt oss?


Jeg er takknemlig for alle gode og kloke stemmer jeg har hørt gjennom livet. Samtidig er jeg rasende på noen av stemmene. Jeg vet ofte ikke hvor de kommer fra – om de er summen av alt jeg har hørt, forvrengning av ordene, ord jeg sier til meg selv, ord Gud har sagt eller sier. Noen ganger er det på tide å rydde i stemmene. For øyeblikket lurer jeg mye på hva Gud egentlig sier. Om du tror på Gud eller ikke, om du har valgt å være kristen eller ikke, er det faktisk viktig. 

Jeg har hørt utallige ord talt om Gud og kristenlivet, fra talerstoler, i grupper og i samtale med enkeltpersoner. Det har gitt meg mye styrke og frihet å lytte til Guds ord, menneskers erfaringer med Gud, veiledning og ord fra Gud direkte inn i mitt liv. Du har kanskje ikke opplevd det, eller du har hørt ord fra umodne kristne du opplever som dømmende eller helt korka, og de har satt seg på repeat i hodet. Eller du har hørt vers fra Bibelen du synes virker helt på trynet. Du er temmelig sikker på hva kristendom er og vil ikke ha noe med det å gjøre.

Men hva om Gud virkelig finnes? Hva om stemmene du har hørt ikke er det samme som Gud vil si deg, og du går glipp av en befriende sannhet? Er det ikke verdt å rydde i stemmene og sjekke ut om det hele samsvarer med det Gud sier? Om du har hørt lite eller mye om Gud: Dette gjelder både deg og meg. Vi er akkurat like utilstrekkelige når det gjelder å forstå Gud og hans ord. Vi har også akkurat like stor mulighet til å høre hva han sier, gjennom Bibelen, andre mennesker og rett til hjertene våre. Det finnes ingen doktorgrad i å kjenne Gud, slik det ikke finnes for relasjonen mellom en far og et barn. Du kan spørre selv, der du er, når du vil. Jeg kan også det, men jeg er nok ekstremt dårlig til å ta tid til å lytte … 

Jeg hamrer løs med boksehansker for tida. Hver eneste stemme får gjennomgå - hver stemme som forsøker å fortelle meg hva jeg bør gjøre eller presenter et bilde av Gud. “Er du Gud?” brøler jeg. “Eller bare en gammel preken? Et velment, forvrengt råd? Ikke prøv deg! Hold kjeft! Jeg vet hva jeg burde, men jeg er ikke interessert!”  

Jeg vet at Guds stemme er der innimellom alle stemmene. Jeg vet at mange har vært kanaler for Guds stemme inn i mitt liv. Likevel mener jeg det er viktig å dobbeltsjekke – ikke minst fordi jeg er god på å snakke til meg selv. En buktalerdukke popper opp i hodet mitt. Kjære vene … er det slik jeg holder på? Legger jeg ord i Guds munn og blir sint på ham for mine egne tåpelige uttalelser? Mest sannsynlig. Ja, det er nok på tide å rydde litt i stemmene igjen. Sjekke ut hva Bibelen faktisk sier, og hva det egentlig betyr for meg. Er du med?





mandag 13. april 2020

Nådefoss


«Det skal ikke være lett. Bot, anger og omvendelse skal svi. Daglig omvendelse hører med, og det skal koste. Du er tross alt en synder. Ikke glem det. Du har fått tilgivelse, men du er fortsatt en synder.» Jeg karikerer bildet, men i større eller mindre grad snor denne tanken seg rundt mange av oss. Sannheten om det Jesus har gjort er så absurd for min lille hjerne, og jeg må stadig sloss mot løgnen som virker så logisk i vår skakkjørte verden. Løgnen om at jeg må legge noe til.

Jeg blir litt flau ved tanken på at så mange allerede har skjønt det jeg skal skrive om. Dette er melk, ikke fast føde. Det er så enkelt og selvfølgelig i kristen tro. Hos meg sniker det seg likevel inn. Som lærer pleier jeg å tenke at hvis én elev spør, er det sannsynligvis flere som lurer på det samme. Jeg velger å tenke slik nå, for jeg regner ikke meg selv for å være helt unik i mine livserfaringer. Jeg kunne skrevet dette i en dagbok, men kanskje trenger du å høre det jeg sier til meg selv i dag?

Det snakkes ikke for mye om synd og omvendelse i vår tid. Jeg mener faktisk at mange trenger å høre mer om det. For oss som har hørt alle varianter av slik forkynnelse hele livet, er det litt annerledes, og jeg er redd vi skal dra med oss våre vrangforestillinger og spre dem til andre. Uten synd er det ikke behov for nåde. Men hva skjer når synden blir større enn nåden, og nåden blir ispedd bare en anelse anstrengelse som får ligge der og murre? Hvorfor må vi på død og liv (!) fortsette å kalles oss for syndere, når det gamle menneske er dødt og Jesus har forvandlet oss? Er det frykt for selvhevdelse som gjør at vi ikke anerkjenner Jesu fullkomne verk? Er ikke det egentlig ulogisk?

Mine omvendelsesprosjekter har ikke fungert særlig bra. Mine forsøk på å grave fram synd og forsikre meg om at jeg har bekjent alt som er mulig å bekjenne, gjerne for ørtende gang, har vært dynket i fordømmelse. Daglig omvendelsen har fort blitt til «er du sikker på du har fått ryddet bort alt som står mellom deg og Gud og virkelig ønsker å følge ham i dag?» Det høres jo fint ut, men saken er at det ikke finnes noe som stenger mellom meg og Gud (annet enn det jeg plasserer der), og at ønsket om å følge ham ikke kommer fra meg selv. Det blir en unødvendig slitsom jobb å presse fram denne omvendelsen, og resultatet blir at jeg har vært enten dårlig eller flink til å omvende meg.

Jeg velger(prøver) å ikke føle så mye lenger. Jeg velger å ikke bruke så mye tid og energi på å vri en omvendelse ut av meg selv. Når jeg stuper inn i samme synd om og om igjen, gir jeg det ikke så mye oppmerksomhet. Jo mer jeg angrer og omvender meg, jo mer ser det ut til at jeg blir hengende fast i denne synden, som om Jesu tilgivelse er avhengig av en viss styrke i mine følelser og tankevirksomhet. Sterke følelser er jeg god på, og jeg har skåret høyt på skalaen over intensitet og refleksjon i min anger og omvendelse. Jeg haler og drar i det flokete garnnøstet, selvfølgelig til ingen nytte. Hva med å gi fra seg hele garnnøstet til Gud isteden? I gylne øyeblikk gjør jeg nettopp det. «Ok, Gud. Her er det. Jeg finner ikke noen løsning, jeg.»

Noen ganger griper omvendelsen dypere inn. Det vil si, Gud griper dypere inn. Når jeg ser bakover i livet mitt, ser jeg stunder der omvendelsen vrengte meg. Det var vondt, men det var også godt, for det var Gud. Det var stunder der jeg falt, og landet i Guds armer. Det var sår som ble blottlagt, og leget. Det var synd som ble avslørt, og fullstendig vasket bort. Det var omvendelse fra eget strev til å overlate alt til en Gud som elsket meg. Voldsomt og mykt på samme tid. Jeg takker Gud for disse stundene av frigjøring. De er nødvendige, og jeg unner deg dem. Jeg tar gjerne en ny runde på Guds sykehus når han ser jeg er klar for det.

I det daglige vil jeg leve litt enklere. Fokusere på Jesus framfor alt jeg bør omvende meg fra. Jeg vil heller ta en samtale med Gud og oppdage at han egentlig er mer opptatt av at jeg skal bli kjent med HAM. «Slutt å stirre på deg selv! JEG er her!» Jeg ser plutselig meg selv sitt under en nådefoss. Klissvåt prøver jeg febrilsk å tørke av meg nåden, som om det er mulig. Så vender jeg ansiktet mot det klare vannet og innser at ingen ting jeg har gjort eller kommer til å gjøre kan stoppe denne strømmen.

søndag 5. april 2020

Guds lille drittunge

Jeg er lei av å lese Bibelen. Jeg er lei av bibelhistorie. Jeg er lei av å vri hjerne og hjerte når jeg leser de mest uforståelige historiene. Jeg er lei av å kunne mye om Guds handlinger og personlighet. Jeg er lei av å lese for å vite, selv om jeg kan få ganske mange riktige svar i en Bibel-quiz og si mye riktig om Gud i en andakt.  

Det er viktig å vite. Det sier alle stemmene jeg har plukket opp og lagret i hodet mitt i løpet av livet. Det er viktig å følge med på nyheter, og det er viktig å kjenne historien, ikke minst bibelhistorien. Hvordan kan jeg være uenig i det? Det er jo så riktig! Men hva skal jeg med all denne kunnskapen? Må jeg bevise for andre hvor opplyst jeg er? Er kunnskap i seg selv noe poeng? 

Jeg krangler mye med Gud for tida. Det blir veldig mye “jeg”, “jeg” og “jeg”. Jeg trasser og sutrer. Jeg er misfornøyd med forholdet vårt, utfordrer ham og prioriterer andre ting enn å snakke med ham. Jeg oppfører meg som en liten drittunge og ser så mye på TV-serier som jeg bare vil. Når jeg tenker at jeg heller burde be og lese i Bibelen og be, nekter jeg. Jeg nekter å gjøre ting jeg burde. Noen ganger har jeg lyst, og noen ganger kjenner jeg meg så tom at jeg skjønner hvor mye jeg trenger det. Da ber jeg. Da leser jeg. Så trasser jeg igjen.  

Jeg vil ikke vite mer. Jeg vil kjenne. Jeg vil boble, bruse og skrike. Jeg vil elske altoppslukende. Jeg vil bruke de store ordene og føle at jeg mener dem. Jeg vil føle glede, spenning, forelskelse, forventning og fargeeksplosjoner. Jeg vil føle meg fullt ut elsket, akseptert og beundret. Jeg vil bade i det fullkomne og vakre. Jeg vet det er mye forlangt, men hva skjedde med Guds rike som kom nær?  

Ikke fortell meg at det skal bli slik i himmelen en gang.  Ikke fortell meg at det er så mye lidelse i verden og at jeg burde være takknemlig. Jeg VET, VET og VET det, hvert eneste våkne sekund hver eneste dag. Jeg er så sliten av det. Det handler ikke om utakknemlighet. Det handler ikke om å slutte å forholde seg til verdens nød. Hvordan kan man egentlig holde seg oppreist mitt i disse grenseløse behovene? Jeg VET at verden er knust, og det kveler meg.

Jeg vil slutte å prøve så innmari hardt, selv om kravene skriker inni meg. Jeg vil kjenne Gud slik han egentlig er, for han kan umulig være så maktesløs, fjern, halvhjertet, grå og kjedelig som jeg kan forestille meg (ikke i den riktige kunnskapen min, men slik jeg mer eller mindre ubevisst oppfatter ham og forholder meg til ham). Det må være noe mer. HAN må være noe mer. Jeg må ha mer!  

Jeg vet i hodet mitt at Gud er en her-og-nå-Gud, og at historiene i Bibelen forteller meg hvordan Gud er nå. Jeg er lei av Bibelen som historiebok, og jeg lenger etter å åpne Bibelen for å møte Gud nå. Det er mange bilder av ham der som krasjer sammen i hodet mitt, og jeg får ikke tak på hvem han er, men jeg har visst skjønt såpass at jeg tør å tro han tåler min sutrete trass uten å kaste meg bort.  

Mine perioder med “jeg”, “jeg”, “jeg” går som regel over i en “men NÅ skal jeg virkelig søke Gud!”-fase. “NÅ skal jeg prioritere!” “NÅ skal jeg virkelig komme inn i en rutine med å lese i Bibelen!” “NÅ skal jeg be og faste til jeg trenger igjennom!” “NÅ skal jeg klare det!” “JEG!” 

Glem det. Jeg tror jeg hopper over den fasen denne gangen. Jeg vil hoppe rett til “HAN!” “HAN kan gjøre uendelig mye mer enn jeg klarer å tro!” “HAN er fantastisk!” “HAN er vakrere og mer lidenskapelig i sin kjærlighet enn jeg kan forestille meg!” “ HAN ønsker å fylle meg og gi meg enda mer enn jeg er i stand til å lengte etter!” “HAN er fullkommen!” “HAN!” 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit. Jeg vil dit, egentlig, men jeg kan ikke komme dit selv. Jeg vil. Men først skal Guds lille drittunge trasse litt til...