Steder jeg aldri har sett

Jeg lengter etter steder
jeg aldri har sett
landskap jeg aldri har beundret
veier jeg aldri har vandret
byer jeg aldri har gått meg vill i
bygninger så høye at jeg svimler
skrale skur som får meg til å gråte
åkre med ukjente vekster
strender med ny horisont
som blir til
steder jeg har sett

Jeg lengter etter mennesker 
jeg aldri har møtt
folkehavet
den enkelte
mennesker som rommer et helt liv 
og gir meg et lite glimt inn 
mennesker uten plass eller rolle
i min historie 
fri for mine vurderinger
mennesker som åpner rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
nye fargeklatter på mitt livs lerret
som blir til 
mennesker jeg har møtt

Jeg lengter etter mennesker
som aldri har møtt meg
mennesker som ser meg 
uten bakteppe
uten historie
uten roller og forventninger
mennesker med åpne rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
som lar seg forundre av
meg
en ny fargeklatt på deres livs lerret
som blir til 
et menneske de har møtt

Jeg lengter etter å sanse
det jeg aldri har sanset
lukter jeg aldri trukket inn
musikk jeg aldri har hørt
berøring jeg aldri har følt
skjønnhet jeg aldri har sett
mat jeg aldri har smakt

Jeg lengter etter å oppleve
det jeg aldri har opplevd
gjøre ting jeg aldri har gjort
danse vilt i mengden 
eller sitte på en fortauskafé
og betrakte
suge livet inn
kaste meg ut
før jeg rekker å tenke
at jeg ikke 
tør
på steder jeg aldri har sett

Tenk om Gud prøver å ødelegge tradisjonene våre!

(Sånn i forkant: Kjære søsken! Jeg ber dere om å tolke dette med (mye) ettertenksom humor og ironi, og anerkjenne min nådegave som en kanskje nødvendig urokråke...? Glad i dere, alle sammen! Så er det sagt. Og jeg er helt klart en del av dette selv! Tradisjoner er jo fint, men ...)

Vi holder på med så mye bra i kirkene våre. Ja, vi er ganske aktive, faktisk! Vi prøver å gjøre alt vi kan slik at folk kan trives, og vi har mange konstruktive møter. Gudstjenestene planlegges godt, og vi jobber med å gjøre dem enda bedre, slik at flere ønsker å komme (det blir for tungvindt å bevege seg ut av kirken for å treffe folk der de er ...). Vi har mange aktiviteter, og det er egentlig viktigere enn målet. Vi må i hvert fall ikke gå på nederlag og legge ned noe. Vi holder alt i gang, uansett hvor slitne vi blir! (Vi har dessverre ikke tid til å be, men det er så mye vi må få gjort). De gode tradisjonene våre må holdes stabile og trygge. Det viktigste er tross alt at ingen blir usikre av det som skjer i kirkene våre. Man skal vite hva man får.

Det som bekymrer meg litt, er om Gud skal begynne å blande seg inn i arbeidet vårt. Det kan jo være greit med noen forandringer innimellom, så sant det brukes lang nok tid på å innføre dem. Alle kirkegjengere og kirkeledere bør tross alt være enig i hvordan det skal være i kirken, for det er jo folkets kirke. Vi bør også passe på at det blir mest mulig likt i alle kirkene, sånn at vi har helt kontroll på alt som skjer. Jeg er redd Gud kan finne på å lage rot i dette med alt pratet hans om frihet i Ånden, ulike nådegaver og uhemmet kreativitet. Orden framfor mangfold, sier nå jeg!

Vi har funnet et godt system for å organisere kirken. Vi har både prester, proster, diskoper, katepeter og kappe-et-eller-annet, og vi definerer nøye hvem som har mandat til hva. Det er trygt og godt. Mennesker er nok mer forutsigbare enn Gud, tror jeg. Man kan da ikke la Gud og hvermann bestemme hvordan kirken skal fungere. Jeg finner ikke alle disse stillingsannonsene i Bibelen, men det viktigste er jo at vi har laget oss et system som er sånn passe Bibelsk. Det er tross alt ikke alle kristne som har sånne nådegaver. Vi i benkeradene trives med å sitte og gape etter mat, og det ville være arrogant å påstå at man skulle ha noe åndelig å komme med. Nei, jeg tror jeg holder meg på benken, sånn for sikkerhets skyld.

Meninger om rett og galt er jeg derimot ikke så bekymret for. Jeg ser at kirkelederne våre mener alt mulig forskjellig på kryss og tvers av det Bibelen sier. Det er kanskje like greit, for da vil vel alle i samfunnet vårt finne en eller annen prest de er enig med. Vi vil jo ikke støte noen. Så lenge vi kaller alt for kjærlighet, går det nok bra, og alt i Bibelen kan jo tolkes ganske fritt. Nåde er også fint, men prat om synd skaper jo bare fordømmelse. Det blir kanskje en litt meningsløs nåde, men pytt ... Det viktigste er å sørge for at ingen føler de har gjort noe galt, eller at det er noe galt med dem og deres tanker eller følelser. Sår trenger vel ikke å renses og leges, så sant de pakkes godt inn og ikke synes? Det er i hvert fall ikke noe galt med meg! Jeg er jo kristen fordi jeg er så snill og flink.

Vi er absolutt opptatt av sakramentene og nådemidlene (finner ikke ordene i Bibelen, men tror jeg skjønner sånn halvveis hva det betyr. Blander nok en del de kirkelige begrepene ...). Dåpen er en flott tradisjon for alle som syns det er fint, og nattverden er åpen for alle. Konfirmasjon er også høytidelig og fint (står kanskje ikke noe om det i Bibelen, men vi har jo holdt på med det lenge). Tro er ingen prestasjon, så hva man tror eller mener har absolutt ingen ting å si, bare det føles fint. Jeg ble litt sjokkert da jeg så noe i Bibelen om at dåp hadde noe med tro å gjøre, og at det handlet om å dø og stå opp igjen med Kristus til evig liv og frihet. Jeg syns Gud er litt drøy noen ganger. Dåpskjoler er mye hyggeligere å snakke om. Og hva er vel tro? Nei, det blir for vanskelig, så vi lar det ligge. Alle har vel en eller annen tro et sted, så det får holde. I kjærlighetens navn må vi passe på å ikke bli ubehagelig tydelige. Ingen går vel uansett glipp av noe??

Jeg kan bli litt skrekkslagen når jeg tenker på hva Gud kan finne på å gjøre i sin iver. Tenk om han dukker opp i gudstjenesten men hellig Ånd og begynner å lage masse bråk og spetakkel! Det kan jo skje noe med folk, og noen kan bli nervøse! Eller tenk om Gud finner på å be oss flytte ut av kirkebygningene og legge bort kirkeklærne (liturgiske plagg?) og liturgi?  Hva om han lar hvilken som helst kristen holde nattverd hjemme, kaller alle kristne for prester og får folk til å begynne med tungetale, profetering og helbredelse? Det må jo gå galt! Det verste ville kanskje være om han ba oss komme oss ut og fortelle alle og enhver om en Jesus de kanskje ikke vet om en gang, eller invitere hjem folk som ikke kan språket vårt (og kanskje til og med er muslimer) ...

Det skulle jammen tatt seg ut! Hva står vi igjen med hvis han tar fra oss våre velkjente tradisjoner og embeter som vi har dyrket i århundrer, og begynner å stokke om på rekkefølgen og innholdet i det vi gjør? Bare Jesus, Bibelen, bønn og fellesskap, liksom?? Vel, det er jammen godt at det ikke er Gud som bestemmer ...

På tide å rydde i stemmene?

“Hører du stemmer?” Det er visst et godt kriterium for galskap, uten å harselere med at det kan være svært alvorlig. Men hvor går grensen for galskap, eller sykdom, for å snakke mer korrekt? Er ikke hodene våre et konstant kaos av stemmer? Du verden som de skravler, tidlig og sent, høyt og tydelig eller vagt og murrende. Om du ikke kjenner deg igjen, er du kanskje heldig, eller er du ubevisst alle stemmene? Å ikke høre stemmer er vel mer alvorlig, som om vi lever totalt uten påvirkning fra alt og alle rundt oss?

Jeg er takknemlig for alle gode og kloke stemmer jeg har hørt gjennom livet. Samtidig er jeg rasende på noen av stemmene. Jeg vet ofte ikke hvor de kommer fra – om de er summen av alt jeg har hørt, forvrengning av ordene, ord jeg sier til meg selv, ord Gud har sagt eller sier. Noen ganger er det på tide å rydde i stemmene. For øyeblikket lurer jeg mye på hva Gud egentlig sier. Om du tror på Gud eller ikke, om du har valgt å være kristen eller ikke, er det faktisk viktig. 

Jeg har hørt utallige ord talt om Gud og kristenlivet, fra talerstoler, i grupper og i samtale med enkeltpersoner. Det har gitt meg mye styrke og frihet å lytte til Guds ord, menneskers erfaringer med Gud, veiledning og ord fra Gud direkte inn i mitt liv. Du har kanskje ikke opplevd det, eller du har hørt ord fra umodne kristne du opplever som dømmende eller helt korka, og de har satt seg på repeat i hodet. Eller du har hørt vers fra Bibelen du synes virker helt på trynet. Du er temmelig sikker på hva kristendom er og vil ikke ha noe med det å gjøre.

Men hva om Gud virkelig finnes? Hva om stemmene du har hørt ikke er det samme som Gud vil si deg, og du går glipp av en befriende sannhet? Er det ikke verdt å rydde i stemmene og sjekke ut om det hele samsvarer med det Gud sier? Om du har hørt lite eller mye om Gud: Dette gjelder både deg og meg. Vi er akkurat like utilstrekkelige når det gjelder å forstå Gud og hans ord. Vi har også akkurat like stor mulighet til å høre hva han sier, gjennom Bibelen, andre mennesker og rett til hjertene våre. Det finnes ingen doktorgrad i å kjenne Gud, slik det ikke finnes for relasjonen mellom en far og et barn. Du kan spørre selv, der du er, når du vil. Jeg kan også det, men jeg er nok ekstremt dårlig til å ta tid til å lytte … 

Jeg hamrer løs med boksehansker for tida. Hver eneste stemme får gjennomgå - hver stemme som forsøker å fortelle meg hva jeg bør gjøre eller presenter et bilde av Gud. “Er du Gud?” brøler jeg. “Eller bare en gammel preken? Et velment, forvrengt råd? Ikke prøv deg! Hold kjeft! Jeg vet hva jeg burde, men jeg er ikke interessert!”  

Jeg vet at Guds stemme er der innimellom alle stemmene. Jeg vet at mange har vært kanaler for Guds stemme inn i mitt liv. Likevel mener jeg det er viktig å dobbeltsjekke – ikke minst fordi jeg er god på å snakke til meg selv. En buktalerdukke popper opp i hodet mitt. Kjære vene … er det slik jeg holder på? Legger jeg ord i Guds munn og blir sint på ham for mine egne tåpelige uttalelser? Mest sannsynlig. Ja, det er nok på tide å rydde litt i stemmene igjen. Sjekke ut hva Bibelen faktisk sier, og hva det egentlig betyr for meg. Er du med?