Har Gud krympet?

Jeg trodde det handlet mest om bibelsyn – om vi tror Bibelen er Guds sanne ord eller ikke. Hvis vi mener at Bibelen virkelig er Guds ord, vil vi selvfølgelig hevde at det som står i den er sant. At det fortsatt gjelder i dag. At Gud mener det Han sier. At det er utrolig viktig å holde fast på det.

Så ser og hører jeg, igjen og igjen, at mennesker som sier de tror på Gud og at Bibelen er Guds ord, er svært uenig med det som står der. Forandrer på det, bortforklarer det, studerer i lang tid og lander på at Bibelen egentlig sier noe helt annet enn den sier. Til og med kristne ledere kan få så store problemer med å forsvare Bibelen at de studerer seg bort fra den. Er det fordi de ikke lenger tror at Bibelen er Guds ord? Jeg har lurt veldig på dette, og det smerter. De som skulle gå foran, går utenom. Og jeg lurer på om Gud har krympet …

Ingen av oss har forstått Bibelen fullt ut, og det vil alltid være mer å lære. Vi skal ikke slutte å studere Guds ord, og vi må være ydmyke for at det er mye vi fortsatt ikke har forstått, og mye mer Den hellige ånd kan vise oss. Den kulturelle bakgrunnen og historien er det bra å lære mer om, slik at vi forstår hva som egentlig sies.

Men jeg tror ikke lenger det handler mest om bibelsyn. Jeg tror ikke lenger det handler om at Bibelen er så vanskelig å forstå, rent teoretisk. Jeg tror det handler mest om gudsbildet. I møte med vår kultur og enkeltmennesker klarer vi kanskje ikke å håndtere det vanskelige i livet. Vi kommer så tett på alle skjebnene, opplevelsene, meningene og livshistoriene. Og plutselig begynner Gud å krympe. Vi erkjenner at problemene blir for store og menneskers nød for nærgående. Mens Gud krymper.

Gud kan umulig ha ment det Han sier i Bibelen? Vi ser jo at det ikke virker. Det enkelte menneskes lykke i dette livet blir målet for Ordets gyldighet. Vi har bedt, men ikke fått svar. I hvert fall ikke svaret vi ønsket. Og da krymper Gud. Han kan umulig klare å løse dette? Vi bør nok hjelpe Ham litt. VI vet hva som må til. VI vet hva et menneske må ha for å bli lykkelig. Ikke minst vet VI hva hvert eneste menneske har krav på! Og Guds kjærlige, store frelsesplan drukner i vårt krav om at Han skal fylle den enkeltes egendefinerte behov. Nå.

Sannheten er at Gud faktisk kan fylle den enkeltes behov. Uansett hva vi strever med og hvor stort tomrommet virker. Det er det bare Han som kan. Ikke jobb. Ikke kjæreste eller ektefelle. Ikke sex. Ikke barn. Ikke suksess. Ikke penger. Ikke mat. Ikke en skjerm. Ikke helse. Ikke noe annet. For vårt eneste, virkelig behov er Gud selv. Jesus er selve livet, og den Han setter fri, blir virkelig FRI! Og da snakker vi om en FRIHET som ikke er avhengig av noen omstendigheter! Jeg vet det virker absurd, hvis du aldri har smakt det.  Mennesker som fengsles og tortureres for sin tro på Jesus, kan vitne om denne friheten. Jeg har fått smake noe, men jeg må lære det hver eneste dag. Og ofte velger jeg noe annet likevel … Heldigvis gir Gud meg aldri opp! 

Hvis Gud er den Han sier Han er; universets skaper og Herre, hellig, allmektig og kjærlig, hvordan våger vi å overprøve hans Ord og tilpasse det til vår mikroskopiske tilværelse i dette liv på jorda? Som om vårt eget liv og vår umiddelbare lykke er det ultimate mål i evigheten? Hvordan kan vi kreve å ha definisjonsmakt på kjærligheten, mens Gud ER kjærlighet?

Uansett hvordan livet ser ut: GUD ER GOD! Uansett omstendigheter og tidsperspektiv: GUD VET HVILKE TANKER HAN HAR FOR DEG! Uansett om vi ikke forstår eller ikke klarer å si oss enige i alt vi leser i Bibelen: GUD ER RETTFERDIG! Uansett hvor store problemene virker: GUD HAR IKKE KRYMPET! Uansett hva du føler: GUD ELSKER DEG! Så er det sagt …

En salig idiot

Jeg vet ikke om jeg er mest idiot eller mest salig. Jeg tror nemlig at Gud kan gjøre akkurat det han sier at han kan, og at han kan bruke meg til det. Jeg tror Gud kan helbrede uhelbredelige sykdommer, og jeg nekter å si at noe er kronisk. Jeg tror at mennesker kan bli satt fri fra depresjon, angst og alle typer psykiske lidelser. Jeg tror Gud kan lege enhver relasjon, i ekteskap, familie, vennskap eller enhver annen relasjon. Jeg tror hopetall kan komme til tro på Jesus, bøye sine knær for Ham og bli Guds barn fullt og helt. Det verste er kanskje at jeg tror det kan skje i Norge (ja, jeg tror det i hvert fall sånn av og til …). Men har jeg sett det? Ikke så mye, nei.

Jeg er klar over at dette sannsynligvis kvalifiserer til tittelen «idiot». Kanskje ikke det engang, for enhver idiot ser jo at dette ikke er virkeligheten. «Gal» er muligens en bedre betegnelse. Det minner svært mye om såkalt «herlighetsteologi», som kan se ut til å fremme en tro på at vi som kristne skal være spart for all lidelse på jorda. Noe svært langt fra det Bibelen selv sier. En misforståelse som har skapt dype sår i mange mennesker. Men jeg håper du kan vente litt med å bli sint.

«Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20,29), sier Jesus etter å ha vist fram sårene sine til den tvilende Tomas. Da må jeg være ganske salig, tenker jeg, som har sett så utrolig lite. Det er ikke slik at jeg har så innmari sterk tro, og den jeg har er ikke noe å skryte av, for den har jeg fått av Gud. Jeg bare trøster meg med at jeg har lov til tro at det Gud sier i sitt Ord er sant, og jeg tviholder på at det faktisk finnes en mulighet for at jeg ikke har sett alt. Jeg insisterer på at Gud har mer på lager enn det jeg har sett. At han «kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår», og at Han «virker i oss med sin kraft» (Ef 3,20). Jeg har hverken mulighet til eller ønske om å diktere Gud, men jeg nekter å plassere Ham i en boks av min erfaringsramme. Som om det jeg har sett og erfart skulle definere Gud!

Jeg har ikke sett mye, men jeg har lest og hørt. I Bibelen står utallige historier om hva Gud har gjort i sin storhet, både i det gamle og det nye testamentet. Jeg tror at det er sant! Jesus gjorde ufattelig mange tegn og under, og før han dro tilbake til sin Far i himmelen, kom han med dette vanvittige utsagnet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13 Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen.» (Joh 14,12-13) Så kan vi jo lure på om han virkelig mente det, og hva i all verden det skulle bety … Men kan vi ikke innrømme at vi har litt å gå på? Til Guds ære! Til menneskers frelse! Til frihet og helbredelse for oss selv og andre! Ærer vi Gud ved å ta til takke med det lille vi har sett, eller kan det faktisk være at Han har noe mer for oss?

Jeg har lest og hørt mange historier fra rundt omkring i verden til ulike tider. Ikke minst i dag. Gud gjør store ting, og jeg tror at det er sant! Selv om jeg ikke har sett så veldig store ting selv. Det er forbausende lite i mediene om dette, og mye av det blir nok mistenkeliggjort både utenfor og i Guds menighet. Men Gud har vært i bevegelse siden tidenes morgen, og han har aldri mistet kontrollen, sovet eller trukket seg tilbake. Gud har gjort og fortsetter å gjøre under!

Det betyr ikke at alle vi ber for blir friske. Det betyr ikke at ingen dør. Det betyr ikke at alt løser seg bare du blir kristen. Det betyr ikke at det skjer med en gang på akkurat den måten vi ønsker, nei, ikke i nærheten en gang. Jeg har nylig mistet min søster som bare ble 48 år, etter år med bønn om helbredelse. Jeg har strevd med depresjon og angst i nærmere 30 år, og gjør det fortsatt. Og jeg kunne ramset opp veldig mye mer som har gått og går galt i livet mitt, men det er egentlig ikke så interessant. Jeg bare nevner det for at du ikke skal tro jeg taler fra en rosa sky.

Kanskje det bare gjør meg til en enda større idiot, men jeg er så ufattelig takknemlig for at Gud ikke defineres av mine opplevelser. Midt alle livets høyder og dybder har Gud vært trofast (ikke slik at jeg alltid har sett og forstått det, og han har virkelig fått høre det…). Han har gitt styrke, fred og legedom igjen og igjen. Og det har jeg virkelig trengt. Det er fortsatt mye trykk i livet mitt, og den velkjente tåka er tilstede, men jeg kjenner på en stor forventning til alt Gud skal gjøre framover. Noe er på gang, og jeg gleder meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å se ut, men jeg bygger på min ark – min relasjon til Jesus. For jeg er en salig idiot, og vil prise Jesus uansett hva jeg får se eller ikke se, for han har dødd og stått opp for meg og gjort klart et rom for meg i evigheten med ham. Men jeg er (temmelig) overbevist om at jeg skal få se mye mer enn jeg har sett så langt. Du også!