Jeg hadde som mål å bli lærer. Ikke bare lærer, men en kjempegod lærer! Helst fantastisk. Noen ganger er jeg usikker på om jeg ble nettopp det. Ganske ofte, faktisk.
Jeg vet ikke om jeg blir mest oppmuntret eller mest
provosert når jeg leser saker om fantastisk lærere som virkelig har lykkes. «Drømmelæreren!»
Det kan gi et positivt bilde av læreryrket, og en gladsak er jo alltid bra. Samtidig
kan jeg bli litt oppgitt når kommentarene renner inn: «Denne læreren har
virkelig forstått det!» «Tenk om alle lærere hadde vært som henne!» «Dette
skulle alle lærere ha lest (og selvfølgelig gjennomført)!» Det er så mange som «vet»
hva vi driver med i skolen, og som «vet» hvordan vi heller burde gjort det …
Jeg har hatt elever og foreldre som syns jeg var fantastisk.
Jeg tar godt vare på synlige bevis for det, som kort, keramikkfugl, strikkevotter
og kofte(!). Jeg har også hatt elever og foreldre som syns jeg var helt håpløs
(det er godt vi lærere ikke vet alt som blir sagt om oss...). Jeg har fått til fantastiske ting, og jeg tar
godt vare på skoleavisa som ble så bra og pokalen som viser at klassen min vant
lesekonkurransen i fylket vårt. Vi kom til og med i avisa! Noen ganger mislykkes
jeg totalt med timer og prosjekter, mens jeg tviholder på at det ikke var noen krise,
og at det er en ny dag i morgen. Men stort sett blir det meste sånn passe
greit.
Likevel er det relasjonene jeg ønsker å lykkes mest i, og
jobben med å hente fram gullet i elevene og forsikre dem om at de er like
verdifulle uansett hva de får til. Jeg fryder meg over eleven som virkelig
strevde med noe, men likevel gikk hjem med hevet hode. Eleven som gjorde en super
innsats og fikk til noe, og jeg husket å skryte av ham. Eleven som oppdaget et
talent, eller at innsats gir frukter. Elevene som var kjempemotivert i et
prosjekt, selv om resultatet ble litt halvveis. Eleven som turte å dele noe
sårbart og ble tatt imot, fordi klassemiljøet var trygt. Eleven som tok ett
skritt i riktig retning. Det syns ikke på nasjonale prøver, og det kan ofte
ikke måles, men det kan ha satt spor for livet.
«Menneske først, så lærer», er et av mine motto (så får det
bare være at noen kanskje syns det virker uprofesjonelt). Jeg har gode dager og
dårlig dager, og det er jeg ærlig med elevene om. Det har de også. De er nemlig
også «menneske først, så elev». Vi lever tett sammen i en hverdag med mange krav
og varierende humør og krefter. Vi kan kjefte og krangle, både stor og små, og
vi ler og leker og har mange gode stunder sammen. Vi opplever gode læringssituasjoner
og situasjoner som overhodet ikke fungerte (men så var det kanskje noe læring i
det likevel?). Vi blir bedre kjent med hverandres styrker og svakheter, og blir
mer glad i hverandre som tiden går. Dette er hverdagen. Det kommer ikke i avisa
eller på facebook, men jeg syns det er fantastisk likevel.
Da korona satte inn, tenkte jeg vel som de fleste andre
lærere at «nå får jeg bare brette opp ermene og virkelig stå på!» Som om jeg
ikke sto på fra før … Hjemmeskolen kom kastet på oss, og jeg underviste ut i
det store intet gjennom skjermen. Brukte masse tid på å prøve å følge opp
elever som ikke var der og ga tilbakemeldinger som aldri nådde fram. Tilbake på
skolen ble jeg med i det daglige koret: «Husk en meter avstand! Husk å vaske
hender! En meter! Vaske hender! En meter! Vaske hender!» Og så var det dette
med fag, læring, planlegging, vurdering, klassemiljø, konflikter og så videre,
og så videre. Jeg var så flink! Jo mer jeg fikk til, jo høyere la jeg lista. Jeg
var så flink at jeg ble sykemeldt, faktisk!
Det gikk et par måneder, og jeg klarte ikke å tenke tanken
på å sette mine bein i et klasserom igjen. Press fra alle kanter, læreplaner
proppet med store ord, bråkete elever, grensesetting, megling, enmeteren, ha
oversikt på hva alle elever kan til enhver tid og kunne dokumentere det og tilpasse
opplæringen til hver enkelt (tør jeg å kalle det galskap?). Jeg var helt blank.
Klarte ikke å se for meg en skoletime og hva jeg skulle gjøre der.
I nært samarbeid med min leder turte jeg å begynne litt
igjen. Jeg startet med å være mer åpen om mine svakheter og grenser, istedenfor
å gi inntrykk av at jeg kunne klare alt. Og jeg ble lyttet til. Litt ubevisst
hadde jeg kanskje gitt uttrykk for at jeg er sterkere enn jeg er. En solid
fagperson, en som virkelig står på. Men så viste det seg, igjen, at jeg bare er
et menneske som prøver så godt jeg kan.
Jeg valgte å begynne før jeg følte meg helt klar, fordi jeg
ville holde på svakheten. Jeg ville be om hjelp hvis jeg trengte det, og
lettelser hvis det ble for mye. Jeg ville være åpen med mine kolleger om at jeg
ikke får til alt. Overfor meg selv ble det viktig å legge lista lavere, og
kanskje et annet sted. Ikke prøve å prestere mer enn de andre, men være en
støttende kollega. Ikke være en utslitt og sur fagperson, men et menneske som
har overskudd til møte elevene med et smil, og glede meg over å være sammen med
dem.
Jeg lever fortsatt i spennet mellom alt dette, og det gjør
alle lærere. Jeg vet ikke om jeg ble en fantastisk lærer, men jeg er lærer. Jeg
ønsker å fortsette å være det, så jeg kan møte alle disse forskjellige små menneskene
som rommer hvert sitt univers. Jeg er lærer. En helt vanlig lærer. Og det syns
jeg er ganske fantastisk!
