Liten, jeg? Langt ifra!* Jeg er jo kongebarn!

Vi bor på Østlandet. Søsteren min bor på Sørlandet. Da hører det med til juleferien nettopp å besøke henne. Så jeg, min mann og to av våre barn pakket tannbørste, undertøy, iPad og bok (det er minimumskravet for tursekken i vår familie) for en overnatting på hotell. Min søster har ikke overnattingsmulighet for fire, så vi valgte (selvfølgelig i siste liten) å bestille hotellrom (noe som var mulig med sponsing av mine usedvanlig rause foreldre). Utvalget av hotellrom var ikke spesielt stort, slik det muligens ikke er når du trenger en overnatting i romjula og bestiller  dagen (natta) før. Dermed endte vi opp på et hotell som var litt for fint etter vår livsstil. 

Jeg gikk inn i forveien for å høre hvor vi kunne parkere. Det var en merkelig følelse å tre inn i den enorme hallen (det kalles muligens foaje eller noe sånt ...). Gigantiske (vi snakker omtrent 3 meter i diameter) lamper hang fra taket høyt der oppe. Hallen var tilsynelatende tom, før det dukket opp et vennlig fjes bak en skranke langt der borte. Jeg ruslet bort og fikk vite at det var parkering i kjelleren, og at det kostet 190 kroner for natta. Jeg smilte automatisk et kunstig smil og lot som jeg overhodet ikke syns det var det var noe inni granskauen dyrt.

Etter parkering, stiger vi alle med ærefrykt og små tursekker inn i luksushallen. Jeg legger merke til at mannen min krymper seg en anelse. Etter å ha levd tett på fattige i Moldova et år, er det nok vanskelig for oss å ikke lure på i stillhet hvor lenge en familie der kunne hatt nok til mat og husleie for summen vi har betalt for rommet denne ene natta (ikke noen vanvittig sum for oss i Norge, men likevel ...). Forskjellene er virkelig enorme her i verden, og det er en tanke og smerte jeg faktisk ønsker å leve med, for jeg vil ikke glemme dem som lider. Likevel er ikke det temaet for dette innlegget.

Blandet med dette rik/fattig-dilemmaet, kjenner jeg nemlig på en følelse jeg overhodet ikke liker eller ønsker å ta imot: Følelsen av mindreverd. Følelsen av å være liten og uverdig, ikke passe inn, ikke være god nok, velkledd nok eller rik nok. Mens jeg kjemper litt inni meg med min egen reaksjon, kommer våre barns spontane reaksjon for dagen: Wow! For en luksus! Lurer på hvor mange stjerner dette hotellet har? (Uff da, slikt skal man jo ikke være opptatt av ...). De lar blikket gli beundrende rundt i rommet (salen) med et stort glis, og forventningen til hvordan rommet er, stiger enda et par hakk. Det er som de løfter hodet og stiger verdig rett inn i det storslåtte og vakre og hører fullstendig hjemme der. Nå skal vi jammen kose oss! Samtidig merker jeg også hos dem et snev av denne ærefrykten og et stille spørsmål om dette egentlig er litt over vår standard og verdighet. Det er da jeg retter ryggen og utbryter:

Det er klart vi passer inne her! Vi er jo kongebarn! Dette er bare en ørliten forsmak på himmelen, der vår Far og universets konge venter oss hjem, forklarer jeg barna mine. Det blir luksus, det! Som Guds barn er man faktisk medeier i hele verden, og det går virkelig ikke an å bli rikere enn det. 

Gud har gitt hvert eneste menneske en uforanderlig og høy verdi, men likevel lar vi oss så fort lure av det ytre. Vi rangerer egen og andres verdi etter status, ting, penger, helse, utseende, prestasjoner og en masse andre kriterier vi finner opp underveis. Men Gud gjør ikke forskjell på folk. I hans øyne stiller alle likt: Like verdifulle, og like avhengige av han. Liggende i søla eller sittende på en trone: Like verdifull, og like elsket!! Ingenting kan hindre Gud i å elske hvert eneste lille menneske (men menneskene er helt frie til å ikke ta imot denne kjærligheten ...).

Selv om Bibelen sier at det ikke er det man eier som gir liv**, må jeg innrømme at mykt sengetøy og en stor pute ikke var så verst etter en lang og slitsom dag. Takknemlig!
(Ikke kongebarn ennå? Pappa Gud adopterer daglig nye barn. Henvendelse: Jesus - åpen dør døgnet rundt. Velkommen hjem!).


*Dikt av Inger Hagerup
**Luk 12,15