Verdens vakreste søppelbøtte

"Mamma, du er nesten som en søppelbøtte", sier han ut i lufta. Sønnen min kikker raskt mot meg like etter for å forsikre seg at det ikke ble galt sagt: "Ja, på en bra måte altså." Jeg sitter på sengekanten hans etter en litt vanskelig dag, og han har delt sine frustrasjoner og kamper. Jeg kjenner at jeg blir takknemlig for å få være noe så vakkert som en søppelbøtte for min kjære sønn - en som kan lytte og ta imot det vanskelige, og som tåler det.

Noen ganger trenger vi en søppelbøtte, både for dagens gruff og for den gamle dritten som ofte har hopet seg opp inni oss. Alt det vonde vi har opplevd, alt andre har påført oss, alt vi ikke fikk til, alle sår og skuffelser, avvisning og tap - det blir ikke bare borte av seg selv. Noen kan gå i årevis med oppsamlet smerte, og en dag er det plutselig nok. Jeg glemmer aldri henne som dukket opp og ble min kjære, vakre søppelbøtte på et kritisk punkt i livet mitt.

Jeg har ofte lurt på hvorfor hun orket og gadd å høre på meg. Livet hadde rast sammen for alvor, og jeg hadde begynt på bibelskole som en siste utvei. Jeg var 22 år, livet var svart, og jeg sa til Gud: "OK. Jeg gir deg dette året. Gjør hva du vil." ACTA bibelskole* ble stedet og menneskene Gud skulle bruke til å snu livet mitt. En av de viktige brikkene i dette puslespillet, var et menneske som lyttet. Lenge.

Jeg møtte opp til bibelskoleåret med følelsen av å holde på å revne. "Begynner jeg å gråte nå, kommer jeg aldri til å slutte", tenkte jeg. "Stuper jeg nå, kommer jeg aldri opp igjen." Det var mye som raste dette året - endelig.  Jeg fikk falle inn i gode armer som tålte min smerte og gikk sammen med meg. Sakte men sikkert ble det vonde tømt ut, og det begynte å bli plass til noe godt.

Jeg pratet. Hun lyttet. Jeg gråt. Hun ventet. Jeg pratet. Hun lyttet og lyttet. Hun ga meg ingen lettvinte løsninger, ikke mange gode råd, men noen spørrende innspill innimellom. Hun hevdet ikke at hun forsto alt jeg følte, men hun trodde på meg. Hun sa ikke at hun skulle bære meg, men at hun ville gå ved siden av meg. Hun tok imot, men jeg var trygg på at hun kunne ta vare på seg selv og ikke bukke under av min bør.

Å sortere søppel tar tid. Noe som virket godt, kan vise seg å være søppel, mens noe vi trodde var søppel, kan vise seg å være noe godt. Det er aldri så rotete som når man holder på å rydde. Alt må ut, og så kan vi vurdere hva som skal tas vare på, og hva som skal plasseres hvor. Det var tunge og viktige skritt, og jeg hadde ikke orket å ta dem alene. I to år gikk hun ved siden av meg. Så slapp hun hånden min, og jeg kunne gå videre. Det var tiden for det.

Jeg husket hun sa til meg den gangen for mange år siden: "Jeg håper du vil få plukke flere blomster langs veien." Det har jeg gjort. Jeg har gått, jeg har snublet, reist meg igjen og gått videre, og underveis har jeg plukket mange blomster. Hun er en av menneskene Gud plasserte underveis i livet mitt og som har gjort det mulig, og jeg er takknemlig for veien hun var villig til å gå sammen med meg. Anne Inghild: Med disse ordene gir jeg deg en bukett i dag av blomstene jeg har plukket, for du fortjener virkelig en stor blomsterbukett. Du er verdens vakreste søppelbøtte! Takk!

*IMI-kirkens bibelskole i Stavanger.

Kunsten å falle

Hvor lang tid 

tar det å
falle?

Kan man øve på det?
Falle sakte
falle riktig
falle mykt
på rett sted
til rett tid?

Jeg spenner musklene og

knytter nevene

kniper øynene sammen og 

trekker pusten

inn - 

tar sats  

og stivner i en merkelig stilling

i vakuumet rundt meg

grunnen under meg er borte

og jeg flyter i

ingenting

Med tåkete blikk leter jeg etter

armer å falle inn i

En favn som gir mot til å 

blottlegge hjertet

åpne hendene

slippe taket

puste

ut -

Det

 tar 

  tid

   å 

        f

          a

            l

              l

               e

          

Steder jeg aldri har sett

Jeg lengter etter steder
jeg aldri har sett
landskap jeg aldri har beundret
veier jeg aldri har vandret
byer jeg aldri har gått meg vill i
bygninger så høye at jeg svimler
skrale skur som får meg til å gråte
åkre med ukjente vekster
strender med ny horisont
som blir til
steder jeg har sett

Jeg lengter etter mennesker 
jeg aldri har møtt
folkehavet
den enkelte
mennesker som rommer et helt liv 
og gir meg et lite glimt inn 
mennesker uten plass eller rolle
i min historie 
fri for mine vurderinger
mennesker som åpner rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
nye fargeklatter på mitt livs lerret
som blir til 
mennesker jeg har møtt

Jeg lengter etter mennesker
som aldri har møtt meg
mennesker som ser meg 
uten bakteppe
uten historie
uten roller og forventninger
mennesker med åpne rom
av nysgjerrighet og fasinasjon
som lar seg forundre av
meg
en ny fargeklatt på deres livs lerret
som blir til 
et menneske de har møtt

Jeg lengter etter å sanse
det jeg aldri har sanset
lukter jeg aldri trukket inn
musikk jeg aldri har hørt
berøring jeg aldri har følt
skjønnhet jeg aldri har sett
mat jeg aldri har smakt

Jeg lengter etter å oppleve
det jeg aldri har opplevd
gjøre ting jeg aldri har gjort
danse vilt i mengden 
eller sitte på en fortauskafé
og betrakte
suge livet inn
kaste meg ut
før jeg rekker å tenke
at jeg ikke 
tør
på steder jeg aldri har sett

Tenk om Gud prøver å ødelegge tradisjonene våre!

(Sånn i forkant: Kjære søsken! Jeg ber dere om å tolke dette med (mye) ettertenksom humor og ironi, og anerkjenne min nådegave som en kanskje nødvendig urokråke...? Glad i dere, alle sammen! Så er det sagt. Og jeg er helt klart en del av dette selv! Tradisjoner er jo fint, men ...)

Vi holder på med så mye bra i kirkene våre. Ja, vi er ganske aktive, faktisk! Vi prøver å gjøre alt vi kan slik at folk kan trives, og vi har mange konstruktive møter. Gudstjenestene planlegges godt, og vi jobber med å gjøre dem enda bedre, slik at flere ønsker å komme (det blir for tungvindt å bevege seg ut av kirken for å treffe folk der de er ...). Vi har mange aktiviteter, og det er egentlig viktigere enn målet. Vi må i hvert fall ikke gå på nederlag og legge ned noe. Vi holder alt i gang, uansett hvor slitne vi blir! (Vi har dessverre ikke tid til å be, men det er så mye vi må få gjort). De gode tradisjonene våre må holdes stabile og trygge. Det viktigste er tross alt at ingen blir usikre av det som skjer i kirkene våre. Man skal vite hva man får.

Det som bekymrer meg litt, er om Gud skal begynne å blande seg inn i arbeidet vårt. Det kan jo være greit med noen forandringer innimellom, så sant det brukes lang nok tid på å innføre dem. Alle kirkegjengere og kirkeledere bør tross alt være enig i hvordan det skal være i kirken, for det er jo folkets kirke. Vi bør også passe på at det blir mest mulig likt i alle kirkene, sånn at vi har helt kontroll på alt som skjer. Jeg er redd Gud kan finne på å lage rot i dette med alt pratet hans om frihet i Ånden, ulike nådegaver og uhemmet kreativitet. Orden framfor mangfold, sier nå jeg!

Vi har funnet et godt system for å organisere kirken. Vi har både prester, proster, diskoper, katepeter og kappe-et-eller-annet, og vi definerer nøye hvem som har mandat til hva. Det er trygt og godt. Mennesker er nok mer forutsigbare enn Gud, tror jeg. Man kan da ikke la Gud og hvermann bestemme hvordan kirken skal fungere. Jeg finner ikke alle disse stillingsannonsene i Bibelen, men det viktigste er jo at vi har laget oss et system som er sånn passe Bibelsk. Det er tross alt ikke alle kristne som har sånne nådegaver. Vi i benkeradene trives med å sitte og gape etter mat, og det ville være arrogant å påstå at man skulle ha noe åndelig å komme med. Nei, jeg tror jeg holder meg på benken, sånn for sikkerhets skyld.

Meninger om rett og galt er jeg derimot ikke så bekymret for. Jeg ser at kirkelederne våre mener alt mulig forskjellig på kryss og tvers av det Bibelen sier. Det er kanskje like greit, for da vil vel alle i samfunnet vårt finne en eller annen prest de er enig med. Vi vil jo ikke støte noen. Så lenge vi kaller alt for kjærlighet, går det nok bra, og alt i Bibelen kan jo tolkes ganske fritt. Nåde er også fint, men prat om synd skaper jo bare fordømmelse. Det blir kanskje en litt meningsløs nåde, men pytt ... Det viktigste er å sørge for at ingen føler de har gjort noe galt, eller at det er noe galt med dem og deres tanker eller følelser. Sår trenger vel ikke å renses og leges, så sant de pakkes godt inn og ikke synes? Det er i hvert fall ikke noe galt med meg! Jeg er jo kristen fordi jeg er så snill og flink.

Vi er absolutt opptatt av sakramentene og nådemidlene (finner ikke ordene i Bibelen, men tror jeg skjønner sånn halvveis hva det betyr. Blander nok en del de kirkelige begrepene ...). Dåpen er en flott tradisjon for alle som syns det er fint, og nattverden er åpen for alle. Konfirmasjon er også høytidelig og fint (står kanskje ikke noe om det i Bibelen, men vi har jo holdt på med det lenge). Tro er ingen prestasjon, så hva man tror eller mener har absolutt ingen ting å si, bare det føles fint. Jeg ble litt sjokkert da jeg så noe i Bibelen om at dåp hadde noe med tro å gjøre, og at det handlet om å dø og stå opp igjen med Kristus til evig liv og frihet. Jeg syns Gud er litt drøy noen ganger. Dåpskjoler er mye hyggeligere å snakke om. Og hva er vel tro? Nei, det blir for vanskelig, så vi lar det ligge. Alle har vel en eller annen tro et sted, så det får holde. I kjærlighetens navn må vi passe på å ikke bli ubehagelig tydelige. Ingen går vel uansett glipp av noe??

Jeg kan bli litt skrekkslagen når jeg tenker på hva Gud kan finne på å gjøre i sin iver. Tenk om han dukker opp i gudstjenesten men hellig Ånd og begynner å lage masse bråk og spetakkel! Det kan jo skje noe med folk, og noen kan bli nervøse! Eller tenk om Gud finner på å be oss flytte ut av kirkebygningene og legge bort kirkeklærne (liturgiske plagg?) og liturgi?  Hva om han lar hvilken som helst kristen holde nattverd hjemme, kaller alle kristne for prester og får folk til å begynne med tungetale, profetering og helbredelse? Det må jo gå galt! Det verste ville kanskje være om han ba oss komme oss ut og fortelle alle og enhver om en Jesus de kanskje ikke vet om en gang, eller invitere hjem folk som ikke kan språket vårt (og kanskje til og med er muslimer) ...

Det skulle jammen tatt seg ut! Hva står vi igjen med hvis han tar fra oss våre velkjente tradisjoner og embeter som vi har dyrket i århundrer, og begynner å stokke om på rekkefølgen og innholdet i det vi gjør? Bare Jesus, Bibelen, bønn og fellesskap, liksom?? Vel, det er jammen godt at det ikke er Gud som bestemmer ...

På tide å rydde i stemmene?

“Hører du stemmer?” Det er visst et godt kriterium for galskap, uten å harselere med at det kan være svært alvorlig. Men hvor går grensen for galskap, eller sykdom, for å snakke mer korrekt? Er ikke hodene våre et konstant kaos av stemmer? Du verden som de skravler, tidlig og sent, høyt og tydelig eller vagt og murrende. Om du ikke kjenner deg igjen, er du kanskje heldig, eller er du ubevisst alle stemmene? Å ikke høre stemmer er vel mer alvorlig, som om vi lever totalt uten påvirkning fra alt og alle rundt oss?

Jeg er takknemlig for alle gode og kloke stemmer jeg har hørt gjennom livet. Samtidig er jeg rasende på noen av stemmene. Jeg vet ofte ikke hvor de kommer fra – om de er summen av alt jeg har hørt, forvrengning av ordene, ord jeg sier til meg selv, ord Gud har sagt eller sier. Noen ganger er det på tide å rydde i stemmene. For øyeblikket lurer jeg mye på hva Gud egentlig sier. Om du tror på Gud eller ikke, om du har valgt å være kristen eller ikke, er det faktisk viktig. 

Jeg har hørt utallige ord talt om Gud og kristenlivet, fra talerstoler, i grupper og i samtale med enkeltpersoner. Det har gitt meg mye styrke og frihet å lytte til Guds ord, menneskers erfaringer med Gud, veiledning og ord fra Gud direkte inn i mitt liv. Du har kanskje ikke opplevd det, eller du har hørt ord fra umodne kristne du opplever som dømmende eller helt korka, og de har satt seg på repeat i hodet. Eller du har hørt vers fra Bibelen du synes virker helt på trynet. Du er temmelig sikker på hva kristendom er og vil ikke ha noe med det å gjøre.

Men hva om Gud virkelig finnes? Hva om stemmene du har hørt ikke er det samme som Gud vil si deg, og du går glipp av en befriende sannhet? Er det ikke verdt å rydde i stemmene og sjekke ut om det hele samsvarer med det Gud sier? Om du har hørt lite eller mye om Gud: Dette gjelder både deg og meg. Vi er akkurat like utilstrekkelige når det gjelder å forstå Gud og hans ord. Vi har også akkurat like stor mulighet til å høre hva han sier, gjennom Bibelen, andre mennesker og rett til hjertene våre. Det finnes ingen doktorgrad i å kjenne Gud, slik det ikke finnes for relasjonen mellom en far og et barn. Du kan spørre selv, der du er, når du vil. Jeg kan også det, men jeg er nok ekstremt dårlig til å ta tid til å lytte … 

Jeg hamrer løs med boksehansker for tida. Hver eneste stemme får gjennomgå - hver stemme som forsøker å fortelle meg hva jeg bør gjøre eller presenter et bilde av Gud. “Er du Gud?” brøler jeg. “Eller bare en gammel preken? Et velment, forvrengt råd? Ikke prøv deg! Hold kjeft! Jeg vet hva jeg burde, men jeg er ikke interessert!”  

Jeg vet at Guds stemme er der innimellom alle stemmene. Jeg vet at mange har vært kanaler for Guds stemme inn i mitt liv. Likevel mener jeg det er viktig å dobbeltsjekke – ikke minst fordi jeg er god på å snakke til meg selv. En buktalerdukke popper opp i hodet mitt. Kjære vene … er det slik jeg holder på? Legger jeg ord i Guds munn og blir sint på ham for mine egne tåpelige uttalelser? Mest sannsynlig. Ja, det er nok på tide å rydde litt i stemmene igjen. Sjekke ut hva Bibelen faktisk sier, og hva det egentlig betyr for meg. Er du med?

Nådefoss

«Det skal ikke være lett. Bot, anger og omvendelse skal svi. Daglig omvendelse hører med, og det skal koste. Du er tross alt en synder. Ikke glem det. Du har fått tilgivelse, men du er fortsatt en synder.» Jeg karikerer bildet, men i større eller mindre grad snor denne tanken seg rundt mange av oss. Sannheten om det Jesus har gjort er så absurd for min lille hjerne, og jeg må stadig sloss mot løgnen som virker så logisk i vår skakkjørte verden. Løgnen om at jeg må legge noe til.

Jeg blir litt flau ved tanken på at så mange allerede har skjønt det jeg skal skrive om. Dette er melk, ikke fast føde. Det er så enkelt og selvfølgelig i kristen tro. Hos meg sniker det seg likevel inn. Som lærer pleier jeg å tenke at hvis én elev spør, er det sannsynligvis flere som lurer på det samme. Jeg velger å tenke slik nå, for jeg regner ikke meg selv for å være helt unik i mine livserfaringer. Jeg kunne skrevet dette i en dagbok, men kanskje trenger du å høre det jeg sier til meg selv i dag?

Det snakkes ikke for mye om synd og omvendelse i vår tid. Jeg mener faktisk at mange trenger å høre mer om det. For oss som har hørt alle varianter av slik forkynnelse hele livet, er det litt annerledes, og jeg er redd vi skal dra med oss våre vrangforestillinger og spre dem til andre. Uten synd er det ikke behov for nåde. Men hva skjer når synden blir større enn nåden, og nåden blir ispedd bare en anelse anstrengelse som får ligge der og murre? Hvorfor må vi på død og liv (!) fortsette å kalles oss for syndere, når det gamle menneske er dødt og Jesus har forvandlet oss? Er det frykt for selvhevdelse som gjør at vi ikke anerkjenner Jesu fullkomne verk? Er ikke det egentlig ulogisk?

Mine omvendelsesprosjekter har ikke fungert særlig bra. Mine forsøk på å grave fram synd og forsikre meg om at jeg har bekjent alt som er mulig å bekjenne, gjerne for ørtende gang, har vært dynket i fordømmelse. Daglig omvendelsen har fort blitt til «er du sikker på du har fått ryddet bort alt som står mellom deg og Gud og virkelig ønsker å følge ham i dag?» Det høres jo fint ut, men saken er at det ikke finnes noe som stenger mellom meg og Gud (annet enn det jeg plasserer der), og at ønsket om å følge ham ikke kommer fra meg selv. Det blir en unødvendig slitsom jobb å presse fram denne omvendelsen, og resultatet blir at jeg har vært enten dårlig eller flink til å omvende meg.

Jeg velger(prøver) å ikke føle så mye lenger. Jeg velger å ikke bruke så mye tid og energi på å vri en omvendelse ut av meg selv. Når jeg stuper inn i samme synd om og om igjen, gir jeg det ikke så mye oppmerksomhet. Jo mer jeg angrer og omvender meg, jo mer ser det ut til at jeg blir hengende fast i denne synden, som om Jesu tilgivelse er avhengig av en viss styrke i mine følelser og tankevirksomhet. Sterke følelser er jeg god på, og jeg har skåret høyt på skalaen over intensitet og refleksjon i min anger og omvendelse. Jeg haler og drar i det flokete garnnøstet, selvfølgelig til ingen nytte. Hva med å gi fra seg hele garnnøstet til Gud isteden? I gylne øyeblikk gjør jeg nettopp det. «Ok, Gud. Her er det. Jeg finner ikke noen løsning, jeg.»

Noen ganger griper omvendelsen dypere inn. Det vil si, Gud griper dypere inn. Når jeg ser bakover i livet mitt, ser jeg stunder der omvendelsen vrengte meg. Det var vondt, men det var også godt, for det var Gud. Det var stunder der jeg falt, og landet i Guds armer. Det var sår som ble blottlagt, og leget. Det var synd som ble avslørt, og fullstendig vasket bort. Det var omvendelse fra eget strev til å overlate alt til en Gud som elsket meg. Voldsomt og mykt på samme tid. Jeg takker Gud for disse stundene av frigjøring. De er nødvendige, og jeg unner deg dem. Jeg tar gjerne en ny runde på Guds sykehus når han ser jeg er klar for det.

I det daglige vil jeg leve litt enklere. Fokusere på Jesus framfor alt jeg bør omvende meg fra. Jeg vil heller ta en samtale med Gud og oppdage at han egentlig er mer opptatt av at jeg skal bli kjent med HAM. «Slutt å stirre på deg selv! JEG er her!» Jeg ser plutselig meg selv sitt under en nådefoss. Klissvåt prøver jeg febrilsk å tørke av meg nåden, som om det er mulig. Så vender jeg ansiktet mot det klare vannet og innser at ingen ting jeg har gjort eller kommer til å gjøre kan stoppe denne strømmen.

Guds lille drittunge

Jeg er lei av å lese Bibelen. Jeg er lei av bibelhistorie. Jeg er lei av å vri hjerne og hjerte når jeg leser de mest uforståelige historiene. Jeg er lei av å kunne mye om Guds handlinger og personlighet. Jeg er lei av å lese for å vite, selv om jeg kan få ganske mange riktige svar i en Bibel-quiz og si mye riktig om Gud i en andakt.  

Det er viktig å vite. Det sier alle stemmene jeg har plukket opp og lagret i hodet mitt i løpet av livet. Det er viktig å følge med på nyheter, og det er viktig å kjenne historien, ikke minst bibelhistorien. Hvordan kan jeg være uenig i det? Det er jo så riktig! Men hva skal jeg med all denne kunnskapen? Må jeg bevise for andre hvor opplyst jeg er? Er kunnskap i seg selv noe poeng? 

Jeg krangler mye med Gud for tida. Det blir veldig mye “jeg”, “jeg” og “jeg”. Jeg trasser og sutrer. Jeg er misfornøyd med forholdet vårt, utfordrer ham og prioriterer andre ting enn å snakke med ham. Jeg oppfører meg som en liten drittunge og ser så mye på TV-serier som jeg bare vil. Når jeg tenker at jeg heller burde be og lese i Bibelen og be, nekter jeg. Jeg nekter å gjøre ting jeg burde. Noen ganger har jeg lyst, og noen ganger kjenner jeg meg så tom at jeg skjønner hvor mye jeg trenger det. Da ber jeg. Da leser jeg. Så trasser jeg igjen.  

Jeg vil ikke vite mer. Jeg vil kjenne. Jeg vil boble, bruse og skrike. Jeg vil elske altoppslukende. Jeg vil bruke de store ordene og føle at jeg mener dem. Jeg vil føle glede, spenning, forelskelse, forventning og fargeeksplosjoner. Jeg vil føle meg fullt ut elsket, akseptert og beundret. Jeg vil bade i det fullkomne og vakre. Jeg vet det er mye forlangt, men hva skjedde med Guds rike som kom nær?  

Ikke fortell meg at det skal bli slik i himmelen en gang.  Ikke fortell meg at det er så mye lidelse i verden og at jeg burde være takknemlig. Jeg VET, VET og VET det, hvert eneste våkne sekund hver eneste dag. Jeg er så sliten av det. Det handler ikke om utakknemlighet. Det handler ikke om å slutte å forholde seg til verdens nød. Hvordan kan man egentlig holde seg oppreist mitt i disse grenseløse behovene? Jeg VET at verden er knust, og det kveler meg.

Jeg vil slutte å prøve så innmari hardt, selv om kravene skriker inni meg. Jeg vil kjenne Gud slik han egentlig er, for han kan umulig være så maktesløs, fjern, halvhjertet, grå og kjedelig som jeg kan forestille meg (ikke i den riktige kunnskapen min, men slik jeg mer eller mindre ubevisst oppfatter ham og forholder meg til ham). Det må være noe mer. HAN må være noe mer. Jeg må ha mer!  

Jeg vet i hodet mitt at Gud er en her-og-nå-Gud, og at historiene i Bibelen forteller meg hvordan Gud er nå. Jeg er lei av Bibelen som historiebok, og jeg lenger etter å åpne Bibelen for å møte Gud nå. Det er mange bilder av ham der som krasjer sammen i hodet mitt, og jeg får ikke tak på hvem han er, men jeg har visst skjønt såpass at jeg tør å tro han tåler min sutrete trass uten å kaste meg bort.  

Mine perioder med “jeg”, “jeg”, “jeg” går som regel over i en “men NÅ skal jeg virkelig søke Gud!”-fase. “NÅ skal jeg prioritere!” “NÅ skal jeg virkelig komme inn i en rutine med å lese i Bibelen!” “NÅ skal jeg be og faste til jeg trenger igjennom!” “NÅ skal jeg klare det!” “JEG!” 

Glem det. Jeg tror jeg hopper over den fasen denne gangen. Jeg vil hoppe rett til “HAN!” “HAN kan gjøre uendelig mye mer enn jeg klarer å tro!” “HAN er fantastisk!” “HAN er vakrere og mer lidenskapelig i sin kjærlighet enn jeg kan forestille meg!” “ HAN ønsker å fylle meg og gi meg enda mer enn jeg er i stand til å lengte etter!” “HAN er fullkommen!” “HAN!” 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit. Jeg vil dit, egentlig, men jeg kan ikke komme dit selv. Jeg vil. Men først skal Guds lille drittunge trasse litt til...