Frimodighet på dommens dag!

 

Hva er Guds mål for oss? Bibelen sier mye om hva Gud ønsker for oss, men i dag var det dette verset som datt ned i meg som en oppmuntring: «Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; ….» (1978-overs.). «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag.» (2011-overs.)

Jeg skulle skrive om frimodighet. Når jeg så leser igjennom 1.Joh 4,7-21 for å sjekke opp verset jeg ble minnet om, stuper jeg rett inn i frimodighetens opphav: verbet «å elske» står femten ganger i ulike former i disse versene, mens «kjærlighet» er nevnt hele tolv ganger. I løpet av fjorten vers! Gni det inn, liksom!

«Det er ikke alle som datt ned i frimodighetsgryta da de var små», overhørte jeg mens vi sto i en gruppe og snakket (jfr Obelix). Jeg var usikker på om det var myntet på meg, men jeg følte meg nok truffet. Jeg vet at min frimodighet ofte har gitt synlige utslag (og kanskje ikke alltid til stormende jubel). Men jeg elsker frimodighet! Da jeg var tenåring, oppdaget jeg verset «Kast ikke fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn.» (Hebr 10,35) «Javel», tenkte jeg. «Det verset er mitt, og det skal jeg holde fast på.» Høres det grådig ut? Det er Guds ord. Det handler ikke om egen vinning, for andre blir velsignet ved at vi våger å ta imot og gi det videre! Hvorfor holde noe tilbake som kan bety noe for andre? (For å være ærlig, drypper ofte litt på den som er frimodig også).

Da jeg i tillegg oppdaget at «kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag», ble dette bare enda viktigere. Jeg spør meg selv jevnlig, for å sjekke om jeg er på rett vei: Kommer jeg til å løpe frimodig rett inn i Guds, min Fars, armer på dommens dag? Med forventning uten frykt? (i kjærligheten finnes nemlig ikke frykt). «Endelig er det min tur! Pappa, hva syns du om meg, da?»

Frimodighet er ikke uproblematisk. Jeg tenker ikke at det er noe du har eller ikke har. Det er noe vi alle trenger å vokse i, men først må vi innrømme at det er viktig. Det er Guds mål for oss!! Jeg har ofte levd i frimodighet uten å være grunnfestet i Guds kjærlighet til meg. Det er ganske skummelt, skal love deg. Avvisningen man kan møte når man er frimodig, er tøff nok uansett. Frimodighet koster. Jeg har mange ganger blitt slått i bakken av fordømmelse og avvisning etter å ha delt noe på en eller annen måte. Å gå i frimodighet er ikke nødvendigvis et tegn på at man er så sterk (så vær forsiktig med din dom). Jeg har lært meg å be om forbønn både før og etter jeg tar et steg i frimodighet og deler noe. Vi trenger beskyttelse for å ikke blir frarøvet vår frimodighet og ikke ta imot fordømmelsen!

Frimodighet handler ikke om å tråkke andre ned for å komme opp og fram selv. Legg gjerne til «ydmyk» foran «frimodighet», for frimodighet handler om gleden ved å gi, på tross av alle feil og mangler! (bare ikke gjem frimodigheten din bak ydmykheten). Det handler om å tjene hverandre. Grunnlag for frimodigheten er ikke vår selvproduserte fortreffelighet. Alt vi har og er har vi fått fra Gud. Innrøm at Gud har gitt deg talenter og gaver, og gi dem videre! Øv deg på å bruke dem og voks i dem! I Jesus og hans verk på korset har vi all grunn til å være frimodige. Tenk om vi kan si som Paulus når vi nærmer oss slutten at «Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, …» (Apg 20,20). Unn andre mennesker din frimodighet til å dele det du har.

Jeg grøsser litt ved tanken på om mine barn skulle oppføre seg overfor meg slik jeg ofte oppfører meg overfor Gud: med følelsen av å ikke være god nok eller flink nok. Være redd for å be om for mye, vegre seg for å ta imot gaver, gode ord og en betingelsesløs kjærlig klem. Tenk om de stadig skulle prøve å forsikre meg om at de vet de ikke er gode nok, men at de gjør så godt de kan. Skamme seg lenge over feiltrinn de har gjort, og be om tilgivelse for samme synd om og om igjen. Jeg får vondt inni meg. Hva føler Gud når jeg bukker og skraper på denne måten? Gud er kjærlighet. Hans mål for meg er frimodighet – på dommens dag, av alle dager!

Er vi litt redd for at Guds kjærlighet skal vokse over hodet på oss (eller gå til hodet på oss …)? Prøver vi så godt vi kan å holde hodet over vannet? Et siste krafttak. Guds kjærlighet holder meg flytende, men tør jeg å dukke meg helt i den? Tenk om den ikke holder fullt ut? Det står jo så mye om hvordan jeg skal leve i kjærlighet til Gud og andre mennesker, og jeg vet så godt at jeg kommer til kort på alle måter. Så selvmotsigende, slår det meg: Jeg er redd for å dukke meg helt i Guds kjærlighet fordi jeg ikke har nok kjærlighet å gi tilbake, først. Åh, om jeg bare kunne slippe taket!

Om du har kommer så langt i teksten, vil jeg gi deg noen bibelvers om frimodighet til slutt. Jeg håper og ber om at akkurat du skal få oppleve mer glede i Guds kjærlighet, og at du kan ta frimodige skritt – inn mot Gud, din Far, og ut mot de andre.

Hebr 10,19-20: «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp.

Apg 4,29-31: «Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener. Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.»

2.Kor 3,12: «Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet.»

Ef 3,12: «I ham (Jesus) har vi frimodighet, og i troen på ham kan vi komme fram for Gud med tillit.»

 

Jeg ønsker meg en liste

Gud. Kan du skrive en liste til meg? Jeg har brukt så mye tid og krefter på å spørre: Hvor var du? Hvorfor svarte du ikke? Skuffelser har spist opp gleden over bønnesvar. Mørke stunder står nakne, for jeg kan ikke huske du var der. Jeg leter i hukommelsen og notatbøkene etter spor av deg. Da åpner en luke seg, og jeg ser noe jeg ikke kan se: Gavene du ga, men jeg aldri la merke til. Gud, jeg ønsker meg en liste over dem!

Da kan jeg

takke for skattene jeg fant i mørket – men ikke forsto kom fra deg

takke for ulykkene jeg aldri opplevde – for du unnverget dem

takke for sykdom jeg aldri har fått – for du gav meg helse

takke for angrep jeg aldri møtte – for du var mitt skjold

takke for slag jeg aldri fikk – for du gikk imellom

takke for kamper jeg aldri har kjempet – for du vant dem for meg i skjul

takke for sårene du leget – så varsomt at jeg ikke merket det

takke for syndene du tilga – de jeg ikke visste om

takke for smerten mine barn ble spart for – for du vernet dem

takke for alt som lyktes – fordi du åpnet dører

takke for solstrålene som traff meg – som et kjærtegn fra deg

takke for liv som ble forvandlet – da du brukte mitt lille til noe stort

takke for alt som vokste i det stille – fra frø jeg trodde aldri ble til noe

takke for fruktene av livet mitt - som jeg kanskje aldri får se

takke for mennesker jeg møtte langs veien – for du sendte dem

takke for alt som ble - for det var ingen tilfeldighet

takke deg for alt – for det finnes ikke noe som ikke er fra deg

 

Er jeg en fantastisk lærer?

Jeg hadde som mål å bli lærer. Ikke bare lærer, men en kjempegod lærer! Helst fantastisk. Noen ganger er jeg usikker på om jeg ble nettopp det. Ganske ofte, faktisk.

Jeg vet ikke om jeg blir mest oppmuntret eller mest provosert når jeg leser saker om fantastisk lærere som virkelig har lykkes. «Drømmelæreren!» Det kan gi et positivt bilde av læreryrket, og en gladsak er jo alltid bra. Samtidig kan jeg bli litt oppgitt når kommentarene renner inn: «Denne læreren har virkelig forstått det!» «Tenk om alle lærere hadde vært som henne!» «Dette skulle alle lærere ha lest (og selvfølgelig gjennomført)!» Det er så mange som «vet» hva vi driver med i skolen, og som «vet» hvordan vi heller burde gjort det …

Jeg har hatt elever og foreldre som syns jeg var fantastisk. Jeg tar godt vare på synlige bevis for det, som kort, keramikkfugl, strikkevotter og kofte(!). Jeg har også hatt elever og foreldre som syns jeg var helt håpløs (det er godt vi lærere ikke vet alt som blir sagt om oss...). Jeg har fått til fantastiske ting, og jeg tar godt vare på skoleavisa som ble så bra og pokalen som viser at klassen min vant lesekonkurransen i fylket vårt. Vi kom til og med i avisa! Noen ganger mislykkes jeg totalt med timer og prosjekter, mens jeg tviholder på at det ikke var noen krise, og at det er en ny dag i morgen. Men stort sett blir det meste sånn passe greit.

Likevel er det relasjonene jeg ønsker å lykkes mest i, og jobben med å hente fram gullet i elevene og forsikre dem om at de er like verdifulle uansett hva de får til. Jeg fryder meg over eleven som virkelig strevde med noe, men likevel gikk hjem med hevet hode. Eleven som gjorde en super innsats og fikk til noe, og jeg husket å skryte av ham. Eleven som oppdaget et talent, eller at innsats gir frukter. Elevene som var kjempemotivert i et prosjekt, selv om resultatet ble litt halvveis. Eleven som turte å dele noe sårbart og ble tatt imot, fordi klassemiljøet var trygt. Eleven som tok ett skritt i riktig retning. Det syns ikke på nasjonale prøver, og det kan ofte ikke måles, men det kan ha satt spor for livet.

«Menneske først, så lærer», er et av mine motto (så får det bare være at noen kanskje syns det virker uprofesjonelt). Jeg har gode dager og dårlig dager, og det er jeg ærlig med elevene om. Det har de også. De er nemlig også «menneske først, så elev». Vi lever tett sammen i en hverdag med mange krav og varierende humør og krefter. Vi kan kjefte og krangle, både stor og små, og vi ler og leker og har mange gode stunder sammen. Vi opplever gode læringssituasjoner og situasjoner som overhodet ikke fungerte (men så var det kanskje noe læring i det likevel?). Vi blir bedre kjent med hverandres styrker og svakheter, og blir mer glad i hverandre som tiden går. Dette er hverdagen. Det kommer ikke i avisa eller på facebook, men jeg syns det er fantastisk likevel.

Da korona satte inn, tenkte jeg vel som de fleste andre lærere at «nå får jeg bare brette opp ermene og virkelig stå på!» Som om jeg ikke sto på fra før … Hjemmeskolen kom kastet på oss, og jeg underviste ut i det store intet gjennom skjermen. Brukte masse tid på å prøve å følge opp elever som ikke var der og ga tilbakemeldinger som aldri nådde fram. Tilbake på skolen ble jeg med i det daglige koret: «Husk en meter avstand! Husk å vaske hender! En meter! Vaske hender! En meter! Vaske hender!» Og så var det dette med fag, læring, planlegging, vurdering, klassemiljø, konflikter og så videre, og så videre. Jeg var så flink! Jo mer jeg fikk til, jo høyere la jeg lista. Jeg var så flink at jeg ble sykemeldt, faktisk!

Det gikk et par måneder, og jeg klarte ikke å tenke tanken på å sette mine bein i et klasserom igjen. Press fra alle kanter, læreplaner proppet med store ord, bråkete elever, grensesetting, megling, enmeteren, ha oversikt på hva alle elever kan til enhver tid og kunne dokumentere det og tilpasse opplæringen til hver enkelt (tør jeg å kalle det galskap?). Jeg var helt blank. Klarte ikke å se for meg en skoletime og hva jeg skulle gjøre der.

I nært samarbeid med min leder turte jeg å begynne litt igjen. Jeg startet med å være mer åpen om mine svakheter og grenser, istedenfor å gi inntrykk av at jeg kunne klare alt. Og jeg ble lyttet til. Litt ubevisst hadde jeg kanskje gitt uttrykk for at jeg er sterkere enn jeg er. En solid fagperson, en som virkelig står på. Men så viste det seg, igjen, at jeg bare er et menneske som prøver så godt jeg kan.

Jeg valgte å begynne før jeg følte meg helt klar, fordi jeg ville holde på svakheten. Jeg ville be om hjelp hvis jeg trengte det, og lettelser hvis det ble for mye. Jeg ville være åpen med mine kolleger om at jeg ikke får til alt. Overfor meg selv ble det viktig å legge lista lavere, og kanskje et annet sted. Ikke prøve å prestere mer enn de andre, men være en støttende kollega. Ikke være en utslitt og sur fagperson, men et menneske som har overskudd til møte elevene med et smil, og glede meg over å være sammen med dem.

Jeg lever fortsatt i spennet mellom alt dette, og det gjør alle lærere. Jeg vet ikke om jeg ble en fantastisk lærer, men jeg er lærer. Jeg ønsker å fortsette å være det, så jeg kan møte alle disse forskjellige små menneskene som rommer hvert sitt univers. Jeg er lærer. En helt vanlig lærer. Og det syns jeg er ganske fantastisk!