Hva er Guds mål for oss? Bibelen sier mye om hva Gud ønsker for oss, men i dag var det dette verset som datt ned i meg som en oppmuntring: «Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; ….» (1978-overs.). «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag.» (2011-overs.)
Jeg skulle skrive om frimodighet. Når jeg så leser igjennom 1.Joh
4,7-21 for å sjekke opp verset jeg ble minnet om, stuper
jeg rett inn i frimodighetens opphav: verbet «å elske» står femten ganger i ulike
former i disse versene, mens «kjærlighet» er nevnt hele tolv ganger. I løpet av
fjorten vers! Gni det inn, liksom!
«Det er ikke alle som datt ned i frimodighetsgryta da de
var små», overhørte jeg mens vi sto i en gruppe og snakket (jfr Obelix). Jeg var usikker på
om det var myntet på meg, men jeg følte meg nok truffet. Jeg vet at min frimodighet
ofte har gitt synlige utslag (og kanskje ikke alltid til stormende jubel). Men
jeg elsker frimodighet! Da jeg var tenåring, oppdaget jeg verset «Kast ikke
fra dere frimodigheten! For den gir stor lønn.» (Hebr 10,35) «Javel»,
tenkte jeg. «Det verset er mitt, og det skal jeg holde fast på.» Høres det
grådig ut? Det er Guds ord. Det handler ikke om egen vinning, for andre blir
velsignet ved at vi våger å ta imot og gi det videre! Hvorfor holde noe tilbake
som kan bety noe for andre? (For å være ærlig, drypper ofte litt på den som er
frimodig også).
Da jeg i tillegg oppdaget at «kjærlighetens mål med oss
er at vi skal ha frimodighet på dommens dag», ble dette bare enda viktigere. Jeg spør meg selv jevnlig, for å sjekke om jeg er på rett vei: Kommer
jeg til å løpe frimodig rett inn i Guds, min Fars, armer på dommens dag? Med
forventning uten frykt? (i kjærligheten finnes nemlig ikke frykt). «Endelig er
det min tur! Pappa, hva syns du om meg, da?»
Frimodighet er ikke uproblematisk. Jeg tenker ikke at det
er noe du har eller ikke har. Det er noe vi alle trenger å vokse i, men først må
vi innrømme at det er viktig. Det er Guds mål for oss!! Jeg har ofte levd i
frimodighet uten å være grunnfestet i Guds kjærlighet til meg. Det er ganske
skummelt, skal love deg. Avvisningen man kan møte når man er frimodig, er tøff
nok uansett. Frimodighet koster. Jeg har mange ganger blitt slått i bakken av
fordømmelse og avvisning etter å ha delt noe på en eller annen måte. Å gå i frimodighet
er ikke nødvendigvis et tegn på at man er så sterk (så vær forsiktig med din
dom). Jeg har lært meg å be om forbønn både før og etter jeg tar et steg i
frimodighet og deler noe. Vi trenger beskyttelse for å ikke blir frarøvet vår
frimodighet og ikke ta imot fordømmelsen!
Frimodighet handler ikke om å tråkke andre ned for å
komme opp og fram selv. Legg gjerne til «ydmyk» foran «frimodighet», for frimodighet
handler om gleden ved å gi, på tross av alle feil og mangler! (bare ikke gjem frimodigheten din bak ydmykheten). Det handler om å
tjene hverandre. Grunnlag for frimodigheten er ikke vår selvproduserte fortreffelighet.
Alt vi har og er har vi fått fra Gud. Innrøm at Gud har gitt deg talenter og
gaver, og gi dem videre! Øv deg på å bruke dem og voks i dem! I Jesus og hans verk på korset har vi all grunn til å være frimodige. Tenk om vi kan si
som Paulus når vi nærmer oss slutten at «Dere vet at jeg ikke har holdt noe
tilbake som kunne gagne dere, …» (Apg 20,20). Unn andre mennesker din
frimodighet til å dele det du har.
Jeg grøsser
litt ved tanken på om mine barn skulle oppføre seg overfor meg slik jeg ofte
oppfører meg overfor Gud: med følelsen av å ikke være god nok eller flink nok. Være
redd for å be om for mye, vegre seg for å ta imot gaver, gode ord og en
betingelsesløs kjærlig klem. Tenk om de stadig skulle prøve å forsikre meg om
at de vet de ikke er gode nok, men at de gjør så godt de kan. Skamme seg lenge
over feiltrinn de har gjort, og be om tilgivelse for samme synd om og om igjen.
Jeg får vondt inni meg. Hva føler Gud når jeg bukker og skraper på denne måten?
Gud er kjærlighet. Hans mål for meg er frimodighet – på dommens dag, av alle
dager!
Er vi litt redd for at Guds kjærlighet skal vokse over
hodet på oss (eller gå til hodet på oss …)? Prøver vi så godt vi kan å holde hodet
over vannet? Et siste krafttak. Guds kjærlighet holder meg flytende, men tør
jeg å dukke meg helt i den? Tenk om den ikke holder fullt ut? Det står jo så
mye om hvordan jeg skal leve i kjærlighet til Gud og andre mennesker, og jeg
vet så godt at jeg kommer til kort på alle måter. Så selvmotsigende, slår det
meg: Jeg er redd for å dukke meg helt i Guds kjærlighet fordi jeg ikke har nok
kjærlighet å gi tilbake, først. Åh, om jeg bare kunne slippe taket!
Om du har kommer så langt i teksten, vil jeg gi deg noen
bibelvers om frimodighet til slutt. Jeg håper og ber om at akkurat du skal få oppleve
mer glede i Guds kjærlighet, og at du kan ta frimodige skritt – inn mot Gud,
din Far, og ut mot de andre.
Hebr 10,19-20: «Så har vi da, søsken, frimodighet ved
Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende
vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp.
Apg 4,29-31: «Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine
tjenere tale ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet
til Jesus, din hellige tjener. Da de hadde bedt, skalv stedet der de var
samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med
frimodighet.»
Ef 3,12: «I ham (Jesus) har vi frimodighet, og i troen på
ham kan vi komme fram for Gud med tillit.»
