Verdens vakreste søppelbøtte

"Mamma, du er nesten som en søppelbøtte", sier han ut i lufta. Sønnen min kikker raskt mot meg like etter for å forsikre seg at det ikke ble galt sagt: "Ja, på en bra måte altså." Jeg sitter på sengekanten hans etter en litt vanskelig dag, og han har delt sine frustrasjoner og kamper. Jeg kjenner at jeg blir takknemlig for å få være noe så vakkert som en søppelbøtte for min kjære sønn - en som kan lytte og ta imot det vanskelige, og som tåler det.

Noen ganger trenger vi en søppelbøtte, både for dagens gruff og for den gamle dritten som ofte har hopet seg opp inni oss. Alt det vonde vi har opplevd, alt andre har påført oss, alt vi ikke fikk til, alle sår og skuffelser, avvisning og tap - det blir ikke bare borte av seg selv. Noen kan gå i årevis med oppsamlet smerte, og en dag er det plutselig nok. Jeg glemmer aldri henne som dukket opp og ble min kjære, vakre søppelbøtte på et kritisk punkt i livet mitt.

Jeg har ofte lurt på hvorfor hun orket og gadd å høre på meg. Livet hadde rast sammen for alvor, og jeg hadde begynt på bibelskole som en siste utvei. Jeg var 22 år, livet var svart, og jeg sa til Gud: "OK. Jeg gir deg dette året. Gjør hva du vil." ACTA bibelskole* ble stedet og menneskene Gud skulle bruke til å snu livet mitt. En av de viktige brikkene i dette puslespillet, var et menneske som lyttet. Lenge.

Jeg møtte opp til bibelskoleåret med følelsen av å holde på å revne. "Begynner jeg å gråte nå, kommer jeg aldri til å slutte", tenkte jeg. "Stuper jeg nå, kommer jeg aldri opp igjen." Det var mye som raste dette året - endelig.  Jeg fikk falle inn i gode armer som tålte min smerte og gikk sammen med meg. Sakte men sikkert ble det vonde tømt ut, og det begynte å bli plass til noe godt.

Jeg pratet. Hun lyttet. Jeg gråt. Hun ventet. Jeg pratet. Hun lyttet og lyttet. Hun ga meg ingen lettvinte løsninger, ikke mange gode råd, men noen spørrende innspill innimellom. Hun hevdet ikke at hun forsto alt jeg følte, men hun trodde på meg. Hun sa ikke at hun skulle bære meg, men at hun ville gå ved siden av meg. Hun tok imot, men jeg var trygg på at hun kunne ta vare på seg selv og ikke bukke under av min bør.

Å sortere søppel tar tid. Noe som virket godt, kan vise seg å være søppel, mens noe vi trodde var søppel, kan vise seg å være noe godt. Det er aldri så rotete som når man holder på å rydde. Alt må ut, og så kan vi vurdere hva som skal tas vare på, og hva som skal plasseres hvor. Det var tunge og viktige skritt, og jeg hadde ikke orket å ta dem alene. I to år gikk hun ved siden av meg. Så slapp hun hånden min, og jeg kunne gå videre. Det var tiden for det.

Jeg husket hun sa til meg den gangen for mange år siden: "Jeg håper du vil få plukke flere blomster langs veien." Det har jeg gjort. Jeg har gått, jeg har snublet, reist meg igjen og gått videre, og underveis har jeg plukket mange blomster. Hun er en av menneskene Gud plasserte underveis i livet mitt og som har gjort det mulig, og jeg er takknemlig for veien hun var villig til å gå sammen med meg. Anne Inghild: Med disse ordene gir jeg deg en bukett i dag av blomstene jeg har plukket, for du fortjener virkelig en stor blomsterbukett. Du er verdens vakreste søppelbøtte! Takk!

*IMI-kirkens bibelskole i Stavanger.