Nådefoss

«Det skal ikke være lett. Bot, anger og omvendelse skal svi. Daglig omvendelse hører med, og det skal koste. Du er tross alt en synder. Ikke glem det. Du har fått tilgivelse, men du er fortsatt en synder.» Jeg karikerer bildet, men i større eller mindre grad snor denne tanken seg rundt mange av oss. Sannheten om det Jesus har gjort er så absurd for min lille hjerne, og jeg må stadig sloss mot løgnen som virker så logisk i vår skakkjørte verden. Løgnen om at jeg må legge noe til.

Jeg blir litt flau ved tanken på at så mange allerede har skjønt det jeg skal skrive om. Dette er melk, ikke fast føde. Det er så enkelt og selvfølgelig i kristen tro. Hos meg sniker det seg likevel inn. Som lærer pleier jeg å tenke at hvis én elev spør, er det sannsynligvis flere som lurer på det samme. Jeg velger å tenke slik nå, for jeg regner ikke meg selv for å være helt unik i mine livserfaringer. Jeg kunne skrevet dette i en dagbok, men kanskje trenger du å høre det jeg sier til meg selv i dag?

Det snakkes ikke for mye om synd og omvendelse i vår tid. Jeg mener faktisk at mange trenger å høre mer om det. For oss som har hørt alle varianter av slik forkynnelse hele livet, er det litt annerledes, og jeg er redd vi skal dra med oss våre vrangforestillinger og spre dem til andre. Uten synd er det ikke behov for nåde. Men hva skjer når synden blir større enn nåden, og nåden blir ispedd bare en anelse anstrengelse som får ligge der og murre? Hvorfor må vi på død og liv (!) fortsette å kalles oss for syndere, når det gamle menneske er dødt og Jesus har forvandlet oss? Er det frykt for selvhevdelse som gjør at vi ikke anerkjenner Jesu fullkomne verk? Er ikke det egentlig ulogisk?

Mine omvendelsesprosjekter har ikke fungert særlig bra. Mine forsøk på å grave fram synd og forsikre meg om at jeg har bekjent alt som er mulig å bekjenne, gjerne for ørtende gang, har vært dynket i fordømmelse. Daglig omvendelsen har fort blitt til «er du sikker på du har fått ryddet bort alt som står mellom deg og Gud og virkelig ønsker å følge ham i dag?» Det høres jo fint ut, men saken er at det ikke finnes noe som stenger mellom meg og Gud (annet enn det jeg plasserer der), og at ønsket om å følge ham ikke kommer fra meg selv. Det blir en unødvendig slitsom jobb å presse fram denne omvendelsen, og resultatet blir at jeg har vært enten dårlig eller flink til å omvende meg.

Jeg velger(prøver) å ikke føle så mye lenger. Jeg velger å ikke bruke så mye tid og energi på å vri en omvendelse ut av meg selv. Når jeg stuper inn i samme synd om og om igjen, gir jeg det ikke så mye oppmerksomhet. Jo mer jeg angrer og omvender meg, jo mer ser det ut til at jeg blir hengende fast i denne synden, som om Jesu tilgivelse er avhengig av en viss styrke i mine følelser og tankevirksomhet. Sterke følelser er jeg god på, og jeg har skåret høyt på skalaen over intensitet og refleksjon i min anger og omvendelse. Jeg haler og drar i det flokete garnnøstet, selvfølgelig til ingen nytte. Hva med å gi fra seg hele garnnøstet til Gud isteden? I gylne øyeblikk gjør jeg nettopp det. «Ok, Gud. Her er det. Jeg finner ikke noen løsning, jeg.»

Noen ganger griper omvendelsen dypere inn. Det vil si, Gud griper dypere inn. Når jeg ser bakover i livet mitt, ser jeg stunder der omvendelsen vrengte meg. Det var vondt, men det var også godt, for det var Gud. Det var stunder der jeg falt, og landet i Guds armer. Det var sår som ble blottlagt, og leget. Det var synd som ble avslørt, og fullstendig vasket bort. Det var omvendelse fra eget strev til å overlate alt til en Gud som elsket meg. Voldsomt og mykt på samme tid. Jeg takker Gud for disse stundene av frigjøring. De er nødvendige, og jeg unner deg dem. Jeg tar gjerne en ny runde på Guds sykehus når han ser jeg er klar for det.

I det daglige vil jeg leve litt enklere. Fokusere på Jesus framfor alt jeg bør omvende meg fra. Jeg vil heller ta en samtale med Gud og oppdage at han egentlig er mer opptatt av at jeg skal bli kjent med HAM. «Slutt å stirre på deg selv! JEG er her!» Jeg ser plutselig meg selv sitt under en nådefoss. Klissvåt prøver jeg febrilsk å tørke av meg nåden, som om det er mulig. Så vender jeg ansiktet mot det klare vannet og innser at ingen ting jeg har gjort eller kommer til å gjøre kan stoppe denne strømmen.

Guds lille drittunge

Jeg er lei av å lese Bibelen. Jeg er lei av bibelhistorie. Jeg er lei av å vri hjerne og hjerte når jeg leser de mest uforståelige historiene. Jeg er lei av å kunne mye om Guds handlinger og personlighet. Jeg er lei av å lese for å vite, selv om jeg kan få ganske mange riktige svar i en Bibel-quiz og si mye riktig om Gud i en andakt.  

Det er viktig å vite. Det sier alle stemmene jeg har plukket opp og lagret i hodet mitt i løpet av livet. Det er viktig å følge med på nyheter, og det er viktig å kjenne historien, ikke minst bibelhistorien. Hvordan kan jeg være uenig i det? Det er jo så riktig! Men hva skal jeg med all denne kunnskapen? Må jeg bevise for andre hvor opplyst jeg er? Er kunnskap i seg selv noe poeng? 

Jeg krangler mye med Gud for tida. Det blir veldig mye “jeg”, “jeg” og “jeg”. Jeg trasser og sutrer. Jeg er misfornøyd med forholdet vårt, utfordrer ham og prioriterer andre ting enn å snakke med ham. Jeg oppfører meg som en liten drittunge og ser så mye på TV-serier som jeg bare vil. Når jeg tenker at jeg heller burde be og lese i Bibelen og be, nekter jeg. Jeg nekter å gjøre ting jeg burde. Noen ganger har jeg lyst, og noen ganger kjenner jeg meg så tom at jeg skjønner hvor mye jeg trenger det. Da ber jeg. Da leser jeg. Så trasser jeg igjen.  

Jeg vil ikke vite mer. Jeg vil kjenne. Jeg vil boble, bruse og skrike. Jeg vil elske altoppslukende. Jeg vil bruke de store ordene og føle at jeg mener dem. Jeg vil føle glede, spenning, forelskelse, forventning og fargeeksplosjoner. Jeg vil føle meg fullt ut elsket, akseptert og beundret. Jeg vil bade i det fullkomne og vakre. Jeg vet det er mye forlangt, men hva skjedde med Guds rike som kom nær?  

Ikke fortell meg at det skal bli slik i himmelen en gang.  Ikke fortell meg at det er så mye lidelse i verden og at jeg burde være takknemlig. Jeg VET, VET og VET det, hvert eneste våkne sekund hver eneste dag. Jeg er så sliten av det. Det handler ikke om utakknemlighet. Det handler ikke om å slutte å forholde seg til verdens nød. Hvordan kan man egentlig holde seg oppreist mitt i disse grenseløse behovene? Jeg VET at verden er knust, og det kveler meg.

Jeg vil slutte å prøve så innmari hardt, selv om kravene skriker inni meg. Jeg vil kjenne Gud slik han egentlig er, for han kan umulig være så maktesløs, fjern, halvhjertet, grå og kjedelig som jeg kan forestille meg (ikke i den riktige kunnskapen min, men slik jeg mer eller mindre ubevisst oppfatter ham og forholder meg til ham). Det må være noe mer. HAN må være noe mer. Jeg må ha mer!  

Jeg vet i hodet mitt at Gud er en her-og-nå-Gud, og at historiene i Bibelen forteller meg hvordan Gud er nå. Jeg er lei av Bibelen som historiebok, og jeg lenger etter å åpne Bibelen for å møte Gud nå. Det er mange bilder av ham der som krasjer sammen i hodet mitt, og jeg får ikke tak på hvem han er, men jeg har visst skjønt såpass at jeg tør å tro han tåler min sutrete trass uten å kaste meg bort.  

Mine perioder med “jeg”, “jeg”, “jeg” går som regel over i en “men NÅ skal jeg virkelig søke Gud!”-fase. “NÅ skal jeg prioritere!” “NÅ skal jeg virkelig komme inn i en rutine med å lese i Bibelen!” “NÅ skal jeg be og faste til jeg trenger igjennom!” “NÅ skal jeg klare det!” “JEG!” 

Glem det. Jeg tror jeg hopper over den fasen denne gangen. Jeg vil hoppe rett til “HAN!” “HAN kan gjøre uendelig mye mer enn jeg klarer å tro!” “HAN er fantastisk!” “HAN er vakrere og mer lidenskapelig i sin kjærlighet enn jeg kan forestille meg!” “ HAN ønsker å fylle meg og gi meg enda mer enn jeg er i stand til å lengte etter!” “HAN er fullkommen!” “HAN!” 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit. Jeg vil dit, egentlig, men jeg kan ikke komme dit selv. Jeg vil. Men først skal Guds lille drittunge trasse litt til...