Guds lille drittunge

Jeg er lei av å lese Bibelen. Jeg er lei av bibelhistorie. Jeg er lei av å vri hjerne og hjerte når jeg leser de mest uforståelige historiene. Jeg er lei av å kunne mye om Guds handlinger og personlighet. Jeg er lei av å lese for å vite, selv om jeg kan få ganske mange riktige svar i en Bibel-quiz og si mye riktig om Gud i en andakt.  

Det er viktig å vite. Det sier alle stemmene jeg har plukket opp og lagret i hodet mitt i løpet av livet. Det er viktig å følge med på nyheter, og det er viktig å kjenne historien, ikke minst bibelhistorien. Hvordan kan jeg være uenig i det? Det er jo så riktig! Men hva skal jeg med all denne kunnskapen? Må jeg bevise for andre hvor opplyst jeg er? Er kunnskap i seg selv noe poeng? 

Jeg krangler mye med Gud for tida. Det blir veldig mye “jeg”, “jeg” og “jeg”. Jeg trasser og sutrer. Jeg er misfornøyd med forholdet vårt, utfordrer ham og prioriterer andre ting enn å snakke med ham. Jeg oppfører meg som en liten drittunge og ser så mye på TV-serier som jeg bare vil. Når jeg tenker at jeg heller burde be og lese i Bibelen og be, nekter jeg. Jeg nekter å gjøre ting jeg burde. Noen ganger har jeg lyst, og noen ganger kjenner jeg meg så tom at jeg skjønner hvor mye jeg trenger det. Da ber jeg. Da leser jeg. Så trasser jeg igjen.  

Jeg vil ikke vite mer. Jeg vil kjenne. Jeg vil boble, bruse og skrike. Jeg vil elske altoppslukende. Jeg vil bruke de store ordene og føle at jeg mener dem. Jeg vil føle glede, spenning, forelskelse, forventning og fargeeksplosjoner. Jeg vil føle meg fullt ut elsket, akseptert og beundret. Jeg vil bade i det fullkomne og vakre. Jeg vet det er mye forlangt, men hva skjedde med Guds rike som kom nær?  

Ikke fortell meg at det skal bli slik i himmelen en gang.  Ikke fortell meg at det er så mye lidelse i verden og at jeg burde være takknemlig. Jeg VET, VET og VET det, hvert eneste våkne sekund hver eneste dag. Jeg er så sliten av det. Det handler ikke om utakknemlighet. Det handler ikke om å slutte å forholde seg til verdens nød. Hvordan kan man egentlig holde seg oppreist mitt i disse grenseløse behovene? Jeg VET at verden er knust, og det kveler meg.

Jeg vil slutte å prøve så innmari hardt, selv om kravene skriker inni meg. Jeg vil kjenne Gud slik han egentlig er, for han kan umulig være så maktesløs, fjern, halvhjertet, grå og kjedelig som jeg kan forestille meg (ikke i den riktige kunnskapen min, men slik jeg mer eller mindre ubevisst oppfatter ham og forholder meg til ham). Det må være noe mer. HAN må være noe mer. Jeg må ha mer!  

Jeg vet i hodet mitt at Gud er en her-og-nå-Gud, og at historiene i Bibelen forteller meg hvordan Gud er nå. Jeg er lei av Bibelen som historiebok, og jeg lenger etter å åpne Bibelen for å møte Gud nå. Det er mange bilder av ham der som krasjer sammen i hodet mitt, og jeg får ikke tak på hvem han er, men jeg har visst skjønt såpass at jeg tør å tro han tåler min sutrete trass uten å kaste meg bort.  

Mine perioder med “jeg”, “jeg”, “jeg” går som regel over i en “men NÅ skal jeg virkelig søke Gud!”-fase. “NÅ skal jeg prioritere!” “NÅ skal jeg virkelig komme inn i en rutine med å lese i Bibelen!” “NÅ skal jeg be og faste til jeg trenger igjennom!” “NÅ skal jeg klare det!” “JEG!” 

Glem det. Jeg tror jeg hopper over den fasen denne gangen. Jeg vil hoppe rett til “HAN!” “HAN kan gjøre uendelig mye mer enn jeg klarer å tro!” “HAN er fantastisk!” “HAN er vakrere og mer lidenskapelig i sin kjærlighet enn jeg kan forestille meg!” “ HAN ønsker å fylle meg og gi meg enda mer enn jeg er i stand til å lengte etter!” “HAN er fullkommen!” “HAN!” 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme dit. Jeg vil dit, egentlig, men jeg kan ikke komme dit selv. Jeg vil. Men først skal Guds lille drittunge trasse litt til...