Nådefoss

«Det skal ikke være lett. Bot, anger og omvendelse skal svi. Daglig omvendelse hører med, og det skal koste. Du er tross alt en synder. Ikke glem det. Du har fått tilgivelse, men du er fortsatt en synder.» Jeg karikerer bildet, men i større eller mindre grad snor denne tanken seg rundt mange av oss. Sannheten om det Jesus har gjort er så absurd for min lille hjerne, og jeg må stadig sloss mot løgnen som virker så logisk i vår skakkjørte verden. Løgnen om at jeg må legge noe til.

Jeg blir litt flau ved tanken på at så mange allerede har skjønt det jeg skal skrive om. Dette er melk, ikke fast føde. Det er så enkelt og selvfølgelig i kristen tro. Hos meg sniker det seg likevel inn. Som lærer pleier jeg å tenke at hvis én elev spør, er det sannsynligvis flere som lurer på det samme. Jeg velger å tenke slik nå, for jeg regner ikke meg selv for å være helt unik i mine livserfaringer. Jeg kunne skrevet dette i en dagbok, men kanskje trenger du å høre det jeg sier til meg selv i dag?

Det snakkes ikke for mye om synd og omvendelse i vår tid. Jeg mener faktisk at mange trenger å høre mer om det. For oss som har hørt alle varianter av slik forkynnelse hele livet, er det litt annerledes, og jeg er redd vi skal dra med oss våre vrangforestillinger og spre dem til andre. Uten synd er det ikke behov for nåde. Men hva skjer når synden blir større enn nåden, og nåden blir ispedd bare en anelse anstrengelse som får ligge der og murre? Hvorfor må vi på død og liv (!) fortsette å kalles oss for syndere, når det gamle menneske er dødt og Jesus har forvandlet oss? Er det frykt for selvhevdelse som gjør at vi ikke anerkjenner Jesu fullkomne verk? Er ikke det egentlig ulogisk?

Mine omvendelsesprosjekter har ikke fungert særlig bra. Mine forsøk på å grave fram synd og forsikre meg om at jeg har bekjent alt som er mulig å bekjenne, gjerne for ørtende gang, har vært dynket i fordømmelse. Daglig omvendelsen har fort blitt til «er du sikker på du har fått ryddet bort alt som står mellom deg og Gud og virkelig ønsker å følge ham i dag?» Det høres jo fint ut, men saken er at det ikke finnes noe som stenger mellom meg og Gud (annet enn det jeg plasserer der), og at ønsket om å følge ham ikke kommer fra meg selv. Det blir en unødvendig slitsom jobb å presse fram denne omvendelsen, og resultatet blir at jeg har vært enten dårlig eller flink til å omvende meg.

Jeg velger(prøver) å ikke føle så mye lenger. Jeg velger å ikke bruke så mye tid og energi på å vri en omvendelse ut av meg selv. Når jeg stuper inn i samme synd om og om igjen, gir jeg det ikke så mye oppmerksomhet. Jo mer jeg angrer og omvender meg, jo mer ser det ut til at jeg blir hengende fast i denne synden, som om Jesu tilgivelse er avhengig av en viss styrke i mine følelser og tankevirksomhet. Sterke følelser er jeg god på, og jeg har skåret høyt på skalaen over intensitet og refleksjon i min anger og omvendelse. Jeg haler og drar i det flokete garnnøstet, selvfølgelig til ingen nytte. Hva med å gi fra seg hele garnnøstet til Gud isteden? I gylne øyeblikk gjør jeg nettopp det. «Ok, Gud. Her er det. Jeg finner ikke noen løsning, jeg.»

Noen ganger griper omvendelsen dypere inn. Det vil si, Gud griper dypere inn. Når jeg ser bakover i livet mitt, ser jeg stunder der omvendelsen vrengte meg. Det var vondt, men det var også godt, for det var Gud. Det var stunder der jeg falt, og landet i Guds armer. Det var sår som ble blottlagt, og leget. Det var synd som ble avslørt, og fullstendig vasket bort. Det var omvendelse fra eget strev til å overlate alt til en Gud som elsket meg. Voldsomt og mykt på samme tid. Jeg takker Gud for disse stundene av frigjøring. De er nødvendige, og jeg unner deg dem. Jeg tar gjerne en ny runde på Guds sykehus når han ser jeg er klar for det.

I det daglige vil jeg leve litt enklere. Fokusere på Jesus framfor alt jeg bør omvende meg fra. Jeg vil heller ta en samtale med Gud og oppdage at han egentlig er mer opptatt av at jeg skal bli kjent med HAM. «Slutt å stirre på deg selv! JEG er her!» Jeg ser plutselig meg selv sitt under en nådefoss. Klissvåt prøver jeg febrilsk å tørke av meg nåden, som om det er mulig. Så vender jeg ansiktet mot det klare vannet og innser at ingen ting jeg har gjort eller kommer til å gjøre kan stoppe denne strømmen.