En salig idiot

Jeg vet ikke om jeg er mest idiot eller mest salig. Jeg tror nemlig at Gud kan gjøre akkurat det han sier at han kan, og at han kan bruke meg til det. Jeg tror Gud kan helbrede uhelbredelige sykdommer, og jeg nekter å si at noe er kronisk. Jeg tror at mennesker kan bli satt fri fra depresjon, angst og alle typer psykiske lidelser. Jeg tror Gud kan lege enhver relasjon, i ekteskap, familie, vennskap eller enhver annen relasjon. Jeg tror hopetall kan komme til tro på Jesus, bøye sine knær for Ham og bli Guds barn fullt og helt. Det verste er kanskje at jeg tror det kan skje i Norge (ja, jeg tror det i hvert fall sånn av og til …). Men har jeg sett det? Ikke så mye, nei.

Jeg er klar over at dette sannsynligvis kvalifiserer til tittelen «idiot». Kanskje ikke det engang, for enhver idiot ser jo at dette ikke er virkeligheten. «Gal» er muligens en bedre betegnelse. Det minner svært mye om såkalt «herlighetsteologi», som kan se ut til å fremme en tro på at vi som kristne skal være spart for all lidelse på jorda. Noe svært langt fra det Bibelen selv sier. En misforståelse som har skapt dype sår i mange mennesker. Men jeg håper du kan vente litt med å bli sint.

«Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20,29), sier Jesus etter å ha vist fram sårene sine til den tvilende Tomas. Da må jeg være ganske salig, tenker jeg, som har sett så utrolig lite. Det er ikke slik at jeg har så innmari sterk tro, og den jeg har er ikke noe å skryte av, for den har jeg fått av Gud. Jeg bare trøster meg med at jeg har lov til tro at det Gud sier i sitt Ord er sant, og jeg tviholder på at det faktisk finnes en mulighet for at jeg ikke har sett alt. Jeg insisterer på at Gud har mer på lager enn det jeg har sett. At han «kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår», og at Han «virker i oss med sin kraft» (Ef 3,20). Jeg har hverken mulighet til eller ønske om å diktere Gud, men jeg nekter å plassere Ham i en boks av min erfaringsramme. Som om det jeg har sett og erfart skulle definere Gud!

Jeg har ikke sett mye, men jeg har lest og hørt. I Bibelen står utallige historier om hva Gud har gjort i sin storhet, både i det gamle og det nye testamentet. Jeg tror at det er sant! Jesus gjorde ufattelig mange tegn og under, og før han dro tilbake til sin Far i himmelen, kom han med dette vanvittige utsagnet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13 Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen.» (Joh 14,12-13) Så kan vi jo lure på om han virkelig mente det, og hva i all verden det skulle bety … Men kan vi ikke innrømme at vi har litt å gå på? Til Guds ære! Til menneskers frelse! Til frihet og helbredelse for oss selv og andre! Ærer vi Gud ved å ta til takke med det lille vi har sett, eller kan det faktisk være at Han har noe mer for oss?

Jeg har lest og hørt mange historier fra rundt omkring i verden til ulike tider. Ikke minst i dag. Gud gjør store ting, og jeg tror at det er sant! Selv om jeg ikke har sett så veldig store ting selv. Det er forbausende lite i mediene om dette, og mye av det blir nok mistenkeliggjort både utenfor og i Guds menighet. Men Gud har vært i bevegelse siden tidenes morgen, og han har aldri mistet kontrollen, sovet eller trukket seg tilbake. Gud har gjort og fortsetter å gjøre under!

Det betyr ikke at alle vi ber for blir friske. Det betyr ikke at ingen dør. Det betyr ikke at alt løser seg bare du blir kristen. Det betyr ikke at det skjer med en gang på akkurat den måten vi ønsker, nei, ikke i nærheten en gang. Jeg har nylig mistet min søster som bare ble 48 år, etter år med bønn om helbredelse. Jeg har strevd med depresjon og angst i nærmere 30 år, og gjør det fortsatt. Og jeg kunne ramset opp veldig mye mer som har gått og går galt i livet mitt, men det er egentlig ikke så interessant. Jeg bare nevner det for at du ikke skal tro jeg taler fra en rosa sky.

Kanskje det bare gjør meg til en enda større idiot, men jeg er så ufattelig takknemlig for at Gud ikke defineres av mine opplevelser. Midt alle livets høyder og dybder har Gud vært trofast (ikke slik at jeg alltid har sett og forstått det, og han har virkelig fått høre det…). Han har gitt styrke, fred og legedom igjen og igjen. Og det har jeg virkelig trengt. Det er fortsatt mye trykk i livet mitt, og den velkjente tåka er tilstede, men jeg kjenner på en stor forventning til alt Gud skal gjøre framover. Noe er på gang, og jeg gleder meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å se ut, men jeg bygger på min ark – min relasjon til Jesus. For jeg er en salig idiot, og vil prise Jesus uansett hva jeg får se eller ikke se, for han har dødd og stått opp for meg og gjort klart et rom for meg i evigheten med ham. Men jeg er (temmelig) overbevist om at jeg skal få se mye mer enn jeg har sett så langt. Du også!