Kloke bedømmelser fra tronstolen hjemme

Det er viktig å bedømme, sier jeg, for det står i Bibelen. Vi skal prøve alt som blir sagt og gjort, fremfor alt de folka vi aldri har møtt og menighetene vi aldri har vært i. Det er forbausende lett faktisk, og om det er en nådegave som virkelig blomstrer i Norge, må det være gaven til å bedømme alt og alle på en svært treffsikker, nøytral og følelsesmessig måte.

Om man regner seg innenfor eller utenfor en menighet kan fungere like godt, for det handler uansett om å bedømme de andre. Spesielt populært er det nok likevel å sitte utenfor og kikke inn. Først og fremst ved å observere forkynnere, evangelister, menigheter og stevner på internett. Men å sveipe innom et lokale kan også fungere godt, om du passer på å ikke komme for nært folk i prosessen.

Ja, jeg opplever faktisk at jeg er veldig sterk i denne gaven selv. For det første kan man lett se på kroppsspråket hva folk har i hjertet. De som løfter hendene, og kanskje hopper eller svinger lett på hoftene i tillegg, er fullstendig forgapt i sin egen følelsesmessige opplevelse av sin personlige relasjon til Gud. Ikke særlig varig, spør du meg. Jeg er ganske (helt) sikker på at dette kun er religiøst svermeri, og det fører ikke til noen forandring hverken i hjertet eller i handling. De har fått alt til å handle bare om deres personlige opplevelse. Alle sammen.

Dette er et typisk utslag hos unge mennesker som bare er ute etter å hoppe og danse i en massesuggesjon av følelser. De aner jo virkelig ikke hva livet handler om, og slett ikke livet med Gud. Du verden så overflatisk. Det skjer jo ingenting på innsiden! Hvor ble det av den stille tiden med ærefrykt for Gud? Det bør være måte på hvor mye lykke en skal kjenne på. De har helt sikkert ikke noe dypere liv med Jesus utenfor disse underholdningspregede møtene. Jammen godt jeg er her for å avsløre det. Ikke slik at jeg har vært på disse møtene eller snakket med ungdommene, eller vet hva de driver med ellers, men jeg observerer da nok bak skjermen uansett. Det er i hvert fall ikke mitt ansvar å være til stede for ungdommene når de kommer tilbake fra slike sirkusopplevelser. Jeg har mer enn nok med meg selv.

På den andre siden har man de stive, religiøse, da. De som bare sitter som stokker i en kirkebenk og utfører ritualer. Jeg har nok ikke noe særlig til overs for dem heller, altså ut ifra min kjærlige gave der jeg klokt bedømmer andre menigheter og folks kristenliv. De går dit bare av plikt, og det skjer ingenting. Resten av uka lever de livet som om Gud ikke finnes. Jeg er helt sikker på at de sjelden eller aldri åpner Bibelen eller ber, de som går i slike menigheter (hvis de kan kalles det). Prekenen er ofte syltynn, tror jeg i hvert fall. Det er en stund siden jeg var innom en slik menighet. Men det sier seg selv, når alt bare er en tom rutine.

De verste er kanskje de som går rundt på gatene og forteller om Jesus, og kanskje til og med påstår at de helbreder folk. Jeg har sett en del sånne på internett, og jeg er helt sikker på at de bare valser over folk og dytter Jesus ned i halsen på dem. Det har jeg hørt om mange ganger, fra et eller annet sted. Riktignok gikk Jesus og disiplene rundt ute og forkynte og helbredet mennesker, og sa vi også skulle gå til alle folkeslag og gjøre dem til disipler. Likevel får det være måte på. Tenk for et dårlig inntrykk de gir av kristne. Det kan jo føre til at folk ikke liker oss.

Det må da være andre måter å gå til hele verden, for eksempel jobbe mer med å gjøre møter og gudstjenester virkelig verdt å komme på, slik at de kommer til oss (ja, da kan jeg kanskje vurdere å komme selv, også). Da slipper vi å gå ut og mase på folk. Vi må dessuten passe oss for å påstå at Gud driver og gjør mirakler i dag. Vi har jo så mange erfaringer med det motsatte. Ja, jeg føler i min ånd at disse gateevangelistene stort sett overkjører folk og de fleste ligger såret tilbake. Det er jeg helt sikker på. Men det er klart jeg støtter misjon i Afrika, for vi er jo kalt til å gå ut, det erkjenner jeg.

 Jeg må dessuten ta opp dette viktige med sang og musikk. For å være veldig tydelig: Jeg er helt sikker på at Gud ikke er i stand til å glede seg over de fleste sangene som blir sunget i norske menigheter. Det er i hvert fall ikke jeg. Enten er det salmer med altfor lange, uforståelige tekster, og melodier som er tunge å synge. Eller det er enkle såkalte lovsanger som bare repeteres om igjen og om igjen med nesten helt like melodier, er helt tomme og bare spiller på følelser. Enten er musikere og sangere for dårlige til å lede allsangen, eller de er så dyktige at det hele blir overflatisk underholdning uten verdi. Det må da gå an å få til en slik variasjon og balanse av sangvalg, musikkinstrumenter, passe dyktige musikere og sangere som er både ydmyke og passe åndsfylte (helst ikke på en scene), slik at både jeg og Gud får en god opplevelse (om jeg skulle ønske å komme innom)!

Jeg undrer meg litt over at Jesus kaller oss søsken. Vi er jo så utrolig forskjellige, og jeg tenker kanskje fettere og kusiner hadde vært bedre betegnelser, for vi er jo i en slags familie. «Elsk hverandre inderlig som søsken», sier han til og med. Jeg syns han kunne tatt noen forbehold, for hvis det skal være tilfellet, må en jo faktisk involvere seg og være til stede i disse fryktelig ufullkomne menighetene. Det er litt forstyrrende i min utøvelse av gaven med å bedømme. Skal jeg liksom komme så tett på disse «søsknene» mine at jeg blir nødt til å lytte til deres historier og få vite noe om hva som skjer på innsiden? Lytte til og se hva som foregår over lengre tid og være en del av det?

Nei, jeg er temmelig sikker på at Gud har kalt meg til å sitte hjemme i tronstolen min og bedømme de andre. Det er jo tydeligvis en svært viktig gave, siden så mange driver med det. Midt i et menighetskaos av ufullkomne mennesker, eller ute på gatene for å dytte Jesus på folk, kan jeg nok lett miste dømmekraften. Ikke minst kan folk finne noe å ta meg på, særlig disse som er like gode som meg til å sitte og bedømme. Det blir for skummelt …