Tenk om Gud prøver å ødelegge tradisjonene våre!

(Sånn i forkant: Kjære søsken! Jeg ber dere om å tolke dette med (mye) ettertenksom humor og ironi, og anerkjenne min nådegave som en kanskje nødvendig urokråke...? Glad i dere, alle sammen! Så er det sagt. Og jeg er helt klart en del av dette selv! Tradisjoner er jo fint, men ...)

Vi holder på med så mye bra i kirkene våre. Ja, vi er ganske aktive, faktisk! Vi prøver å gjøre alt vi kan slik at folk kan trives, og vi har mange konstruktive møter. Gudstjenestene planlegges godt, og vi jobber med å gjøre dem enda bedre, slik at flere ønsker å komme (det blir for tungvindt å bevege seg ut av kirken for å treffe folk der de er ...). Vi har mange aktiviteter, og det er egentlig viktigere enn målet. Vi må i hvert fall ikke gå på nederlag og legge ned noe. Vi holder alt i gang, uansett hvor slitne vi blir! (Vi har dessverre ikke tid til å be, men det er så mye vi må få gjort). De gode tradisjonene våre må holdes stabile og trygge. Det viktigste er tross alt at ingen blir usikre av det som skjer i kirkene våre. Man skal vite hva man får.

Det som bekymrer meg litt, er om Gud skal begynne å blande seg inn i arbeidet vårt. Det kan jo være greit med noen forandringer innimellom, så sant det brukes lang nok tid på å innføre dem. Alle kirkegjengere og kirkeledere bør tross alt være enig i hvordan det skal være i kirken, for det er jo folkets kirke. Vi bør også passe på at det blir mest mulig likt i alle kirkene, sånn at vi har helt kontroll på alt som skjer. Jeg er redd Gud kan finne på å lage rot i dette med alt pratet hans om frihet i Ånden, ulike nådegaver og uhemmet kreativitet. Orden framfor mangfold, sier nå jeg!

Vi har funnet et godt system for å organisere kirken. Vi har både prester, proster, diskoper, katepeter og kappe-et-eller-annet, og vi definerer nøye hvem som har mandat til hva. Det er trygt og godt. Mennesker er nok mer forutsigbare enn Gud, tror jeg. Man kan da ikke la Gud og hvermann bestemme hvordan kirken skal fungere. Jeg finner ikke alle disse stillingsannonsene i Bibelen, men det viktigste er jo at vi har laget oss et system som er sånn passe Bibelsk. Det er tross alt ikke alle kristne som har sånne nådegaver. Vi i benkeradene trives med å sitte og gape etter mat, og det ville være arrogant å påstå at man skulle ha noe åndelig å komme med. Nei, jeg tror jeg holder meg på benken, sånn for sikkerhets skyld.

Meninger om rett og galt er jeg derimot ikke så bekymret for. Jeg ser at kirkelederne våre mener alt mulig forskjellig på kryss og tvers av det Bibelen sier. Det er kanskje like greit, for da vil vel alle i samfunnet vårt finne en eller annen prest de er enig med. Vi vil jo ikke støte noen. Så lenge vi kaller alt for kjærlighet, går det nok bra, og alt i Bibelen kan jo tolkes ganske fritt. Nåde er også fint, men prat om synd skaper jo bare fordømmelse. Det blir kanskje en litt meningsløs nåde, men pytt ... Det viktigste er å sørge for at ingen føler de har gjort noe galt, eller at det er noe galt med dem og deres tanker eller følelser. Sår trenger vel ikke å renses og leges, så sant de pakkes godt inn og ikke synes? Det er i hvert fall ikke noe galt med meg! Jeg er jo kristen fordi jeg er så snill og flink.

Vi er absolutt opptatt av sakramentene og nådemidlene (finner ikke ordene i Bibelen, men tror jeg skjønner sånn halvveis hva det betyr. Blander nok en del de kirkelige begrepene ...). Dåpen er en flott tradisjon for alle som syns det er fint, og nattverden er åpen for alle. Konfirmasjon er også høytidelig og fint (står kanskje ikke noe om det i Bibelen, men vi har jo holdt på med det lenge). Tro er ingen prestasjon, så hva man tror eller mener har absolutt ingen ting å si, bare det føles fint. Jeg ble litt sjokkert da jeg så noe i Bibelen om at dåp hadde noe med tro å gjøre, og at det handlet om å dø og stå opp igjen med Kristus til evig liv og frihet. Jeg syns Gud er litt drøy noen ganger. Dåpskjoler er mye hyggeligere å snakke om. Og hva er vel tro? Nei, det blir for vanskelig, så vi lar det ligge. Alle har vel en eller annen tro et sted, så det får holde. I kjærlighetens navn må vi passe på å ikke bli ubehagelig tydelige. Ingen går vel uansett glipp av noe??

Jeg kan bli litt skrekkslagen når jeg tenker på hva Gud kan finne på å gjøre i sin iver. Tenk om han dukker opp i gudstjenesten men hellig Ånd og begynner å lage masse bråk og spetakkel! Det kan jo skje noe med folk, og noen kan bli nervøse! Eller tenk om Gud finner på å be oss flytte ut av kirkebygningene og legge bort kirkeklærne (liturgiske plagg?) og liturgi?  Hva om han lar hvilken som helst kristen holde nattverd hjemme, kaller alle kristne for prester og får folk til å begynne med tungetale, profetering og helbredelse? Det må jo gå galt! Det verste ville kanskje være om han ba oss komme oss ut og fortelle alle og enhver om en Jesus de kanskje ikke vet om en gang, eller invitere hjem folk som ikke kan språket vårt (og kanskje til og med er muslimer) ...

Det skulle jammen tatt seg ut! Hva står vi igjen med hvis han tar fra oss våre velkjente tradisjoner og embeter som vi har dyrket i århundrer, og begynner å stokke om på rekkefølgen og innholdet i det vi gjør? Bare Jesus, Bibelen, bønn og fellesskap, liksom?? Vel, det er jammen godt at det ikke er Gud som bestemmer ...