Er svakhet noe å skryte av?

Utsnitt fra bloggens bakgrunn (Historien om denne kommer senere).

Det kan vel umiddelbart høres ganske teit ut å skryte av å være svak. Ingen vil vel være svak? De fleste av oss jobber ganske hardt for å bli sterkere, og vi skryter av hverandre: "Åh, du er så sterk!" (som om man nødvendigvis hadde noe valg i akkurat den situasjonen?). Men har noen sagt til deg med beundring noen gang: "Åh, du er så svak, du!"

Jeg har gått mange runder med med meg selv allerede (slik jeg muligens pleier å gjøre ...) om hvor åpen jeg skal være i denne bloggen. Er det viktig å være åpen om svakhet? Er det mitt behov for støtte som gjør at jeg skriver, eller er det viktig for andre? For å være helt ærlig: Jeg har ikke noe stort behov for min egen del når det gjelder å dele sårbarhet, svakhet og min historie med et større publikum.* Jeg har hatt en lang vei å gå, men nå kan jeg ærlig si at jeg opplever stor frihet og mye glede, og jeg kan med ubeskrivelig takknemlighet si at jeg har det godt. Det hadde vært så deilig å skrive bare om det gode. Likevel, jeg tror ikke at jeg skal skrive bare om det.

Hva er så vitsen med å løfte fram svakheten og være åpen om den? Jeg må understreke at jeg ikke roper hurra for smerte, sykdom, depresjon, sorg, ensomhet og alt annet vondt som jeg selv eller andre kjemper med. Det er ikke noe positivt i seg selv. Men så er det faktisk slik livet er mange ganger. Midt i alt sammen kan svakheten være et positivt gode. 

For det første ønsker jeg ikke at alle årene med mange kamper og mye depresjoner i mitt eget liv skal være bortkastet. Det er et nydelig vers i Bibelen som sier at Gud "...gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder."** Jeg har opplevd at det er sant. Jeg har opplevd at det fantes håp da livet var på det mørkeste. Kanskje noe i min historie kan gi styrke og håp til andre?    

For det andre vil jeg løfte fram svakheten fordi jeg tror at vi noen ganger rett og slett trenger å innse at vi har begrensninger, og at det faktisk er helt greit! Det er slik det skal være. Vi trenger hvile, vi trenger omsorg, og vi trenger at andre utfyller oss der vi selv kommer til kort. Gud skapte ikke supermennesker. Det er i svakhet vi er åpne for å ta imot og slippe andre til med sin styrke. Kanskje vi kan skryte mer av hverandre og si: "Så bra at du tør å vise din svakhet!" Kanskje vi da blir litt mindre redde for hverandre også?

For det tredje sier Gud noe som snur "den sterkestes rett" på hodet. Mannen Paulus i Bibelen*** var menneskelig sett en svært ressurssterk mann, og han hadde egentlig mye å skryte av. Etter at han møtte Jesus, så han ingen verdi i egne ressurser lenger. "Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, ... For når jeg er svak, da er jeg sterk"****, sier han.

Det er altså når vi gir fullstendig opp å prøve selv, når vi innrømmer vår svakhet, at Gud får slippe til med sin ubegrensede styrke. Det er den svakestes rett! Anbefales.


  *(Jeg vet at for mange er det en god prosess for dem selv å skrive og dele, og det ønsker jeg ikke å gjøre narr av på noen måte! Det betyr så mye for andre også!).
** Jes 45,3
*** Apg 9 (Les gjerne historien om Paulus i Apostlenes gjerninger i Bibelen. Han ble kalt både Saulus og Paulus)
**** 2 Kor 12,9-10